Først litt fakta. Turen begynner på Sandvik, rett i underkant av 10 kilometer fra Skjoldastraumen når man kjører mot Nedstrand. Toppen er på 631 meters høyde over havet, og man må regne med å bruke rundt 2 timer på de 5,6 kilometerne det er opp til toppen. Den første delen av stien går på en skogsvei/anleggsvei som er laget i forbindelse med et mini-vannkraftverk.

Dagen jeg valgte å gå turen, en søndag, var været skiftende mellom sol og sludd. Kanskje ikke det beste turværet, men ganske optimalt sett med en fotografs øyne. Og til dels også mine. Slikt vær kan nemlig gi et helt fantastisk lys, noe det også gjorde. Jeg kan bare håpe at jeg klarer å videreformidle dette i noen av bildene mine.

Å gå slike turer alene har sine fordeler og ulemper. Fordelen er at man slipper å bli holdt igjen, eller å holde igjen andre. Det sistnevnte kan fort skje når man ønsker å bruke litt tid på fotografering. Slik som å finne det rette stedene og vente på det rette lyset. Ulempen er så klart at man er overlatt til seg selv om noe skulle skje. For min egen del valgte jeg å gi beskjed hvor jeg dro og hvor lenge jeg regnet med å være borte ettersom jeg aldri har gått her på denne årstiden før.

Litt mer om turen opp. Etter at man har tilbakelagt anleggsveien går turen igjennom småkupert terreng med lett skogsvekst. Men det tar ikke lang tid før man befinner seg i tregrensa og landskapet åpner seg opp. Noe lengre oppe kommer belønningen med en helt fantastisk utsikt sørover.

Uansett hva du har hatt i tankene på vei opp så ligger følgende beskjed og venter på toppen, noe som lett kan påvirke tankene når du er på vei nedover og kvelden kommer snikende.

På vegen hit opp til det høgaste fjellet i Tysvær har du gått gjennom område der det finnest historier om både jerv og ulv.

Sjarmerende.

Mens turen opp var preget av vekslende vær med lett sludd, så brøt solen for alvor igjennom rett etter at jeg hadde nådd toppen. Dette gav meg det lyset jeg hadde håpet på og som jeg hadde forestilt meg før jeg kjørte hjemmenfra bare timer i forveien. Herfra og utover var sludd og regn noe jeg bare så i det fjerne.

Lammanuten er ett av turmålene i årets Gå tur i Tysvær, så det er ingen grunn til å la være å besøke denne perlen. Det finnes også en uoffisiell Facebook-side for Gå tur i Tysvær, ta gjerne turen innom og del dine turopplevelser der. Der ligger også en oppdatert liste over årets turmål.

God tur!

Turen til Gudbrandsfjellet starter i Hervik, og parkering er ved Hervik skule. Derfra må man følge veien circa 550 meter nordover for å komme til turstien. Selve turen opp er beregnet til 1-1,5 time i følge Tysvær kommune, alt etter hvilken løype som velges. Valget står mellom en kort og en lang, hvor den korte også er den bratteste. Vi valgte den lange stien opp og brukte akkurat 59 minutter til toppen. Nedover valgte vi den korte løypa og brukte røft 40 minutter på å nå asfalten.

Langs turstien er det en del informasjonsskriv med forklaring på de forskjellige stedsnavnene og hvilken historie stien har. Blandt annet ble deler av stien brukt av skolebarn helt frem til 1950-tallet. Den lengste turstien går gjennom variert terreng og har gode muligheter for å ta pauser hvis man skulle trenge det.

Klikk på bildet for større utgave.

Selve toppen ligger på 292 meter over havet og gir en fantastisk utsikt over Haugalandet og sørover mot Stavanger.

Denne turløypa gikk rett inn på favorittlista, anbefales.

My plan so far consists of:

• Learning the assembly stuff for the ARM architecture (fairly easy)
• Brush up my (lack of) C skills
• Create a small OS for the device
• Document progress on this blog

Plan B:

• Media Center (from the interwebz)
• Watch stuff

Noen bilder har jeg riktignok tatt, men det er mest lek med blits innendørs. Likevel, det må jo gjøres med stil. Det mest krevende, utenom å fly frem og tilbake mellom hver gang jeg setter på selvutløseren, er å få fokus til å treffe. Bildet under er tatt med 200mm, og da sier deg seg selv (for de som kjenner faget), at fokusområdet kan være rimelig smalt. Jeg opererte på en plass mellom f/7.1 og f/8 for å være på den sikre siden.

Ja, jeg har pyntet meg for anledningen. Hvem kan vel motstå enn mann med slip?

Likevel så sitter jeg her og lurer på å skrive mer på norsk. For tiden så er jeg ikke så interessert i å skrive om hvordan man løser ymse tekniske mysterier, eller så mye annet for den slags skyld. Men skulle jeg nå finne på å skrive noe så vil jeg helst dreid det hele om til fritid og foto, noe jeg forsåvidt har prøvd på før.

Jeg håper som alltid på en fin høst etter en ganske våt og trist sommer, men må innrømme at det er fristende å legge en backup-plan for høstferien, for det finnes grenser for hvor mye surt og vått vær jeg orker å utsette meg for.

Legger med et bilde fra Friluftslivets dag i Haugesund som var nå på søndag 2. september. For en gangs skyld var det ikke regn.

Now the sensor have more dust on it then it ever had before.

This image is from the second time I picked it up at the dealer. The first job they did wasn’t any good, so I complained and they took another look. I guess I’ll have to ask for a full refund and some sensor swabs so I can take care of this myself now.

I most certainly won’t trust them with my camera again.

Update: They didn’t give me a refund, but they offered to try to clean the sensor again. I declined. Mostly because I need the camera on monday. I did, however, get a few sensor swabs with me. I used two swabs when I got home, and now the camera is ready for action.

The idea came after reading a blog post from Alexandre Bussie, a French photographer and climber.

Oh, I almost forgot; the link to my Pixelpost-site. It is also placed in the menu of this site.

E-posten var lovende og lokket umiddelbart.

For at dere ikke skal bli alt for slappe i den enden dere sitter på hele dagen, så vil undertegnede påta seg jobben å guide dere opp Gråhorjo (740 m.o.h.) på Bjoa. Vi tar naturligvis den brattestes veien.

Når fredagen kom var vi 16 stykker som møtte opp ved vannverkets renseanlegg på Bjoa klar for en fjelltur i sol, og med en temperatur på godt over 20 grader.

De første hundre meterne går på en fin grusvei, men vi dreier ganske fort av mot venstre og kommer inn på en grovere skogsvei. Derfra er det noen hundre meter til det nok en gang går til venstre, og vi begynner på den første sikkelige oppstigningen.

Sånn går det mesteparten av veien. Oppover. I enkelte partier flater det litt ut, mens i to-tre andre går man faktisk litt nedover før man tar fatt på en ny oppstigning. Det er ikke mye utsikt å snakke om før vi bryter tregrensen, men derfra tar den seg til de grader opp også.

Det merkelige med slike høye fjelle er at man så si aldri ser toppen. Man tror man ser toppen, men når man er nesten oppe ser man nok en topp stige opp i bakgrunnen. Slik gikk turen oppover. En ny topp avløste den forrige.

Rett før siste topp ligger et vann, og rett etter begynner sannsynligvis den tøffeste oppstigningen. Jeg er usikker på om stien faktisk går opp der, men det er jo gjerne på “sjarmør”-etappen at konkurranseinstinktet slår til. Her snakker vi armer og bein for å kjempe seg oppover.

Det er den høyeste toppen jeg har gått opp til nå, og den kan jeg anbefale på det varmeste. En sikkelig kosetur. Ikke glem niste og vann, og kle deg etter forholdene. Det kan være stor variasjon i effektiv temperatur med en slik høydeforskjell.

Da er det vel ikke annet å gjøre enn å ønske en god tur. Og husk: det finnes alltid en ny topp bak den gamle.

Mer informasjon om Gråhårjo kan leses på Bjoanett.

Rossafjellet er ein av dei høgaste toppane i Nedstrandsfjella, med sine 574 meter over havet.

Turen til Rossafjellet starter på samme plass som turen til Stølanuten, og det er kun den siste kilometeren at stien deler seg. Fra parkeringsplassen og til toppen er det circa 3 kilometer. Faktisk kan man gå flere turer med samme utgangspunkt fra Gurigjerde, så utenom Rossafjellet kan du gå til:

• Stølanuten – 2,6 kilometer
• Skrubburdnuten – 4,3 kilometer
• Dalvanuten – 4,6 kilometer

God tur!