Hatching Twitter

Bøker, Norsk,

Jeg har kjøpt meg Amazon Kindle, en hendig liten sak som det er lett å ta med seg. Første bok ut var “Hatching Twitter” av Nick Bilton. Boken handler om hvordan Twitter ble til, og tegner samtidig et lite flatterende bilde av Jack Dorsey, medgründer og CEO av Twitter.

Det er kanskje like greit å begynne med å gjengi en av anmeldelsene av boken på Goodreads.

This book, in less than 140 characters: Nick Bilton really, really hates Jack Dorsey.

Kommentar fra Eklein på Goodreads.

Nick Bilton skriver faktisk så mye negativt om Jack Dorsey at jeg underveis begynner å lurte litt på motivene hans. Når denne boken ble utgitt, i 2013, så var Jack ikke blitt CEO i Twitter igjen, en rolle han først fikk tilbake i 2015.

Det er godt mulig at Jack har blitt mer moden som leder i det årene han var ute av det gode selskap, for i boken levnes han lite ære som lederskikkelse.

Bilde av en Amazon Kindle med boken "Hatching Twitter" på skjermen.

De fire første

Boken åpner med ett kapittel til hver av de fire gründerene: Evan Williams, Noah Glass, Jack Doresy og Christopher “Biz” Stone. Og det er verdt å merke seg at når Twitter startet opp som eget firma var Noah allerede ute. Men mer eller mindre takket være denne boken så blir han i dag listet opp som en av medgründerene av Twitter, det var faktisk Noah som kom på navnet Twitter.

@Ev

Evan Williams — pengene bak Twitter. Ev tjente seg rik på salget av Blogger til Google, men det kommer tidlig frem at motivasjonen til Ev ikke er de samme som Googles. Ev bidrar med penger til et prosjekt som kameraten Noah har, som blir til podcast-selskapet Odeo. Apple lanserer podcast for iTunes, og prosjektet er dømt til å mislykkes. Putter penger inn i idéen Twitter, og Jack inn som CEO. Dytter Jack ut som CEO og tar over selv. Blir dyttet ut som CEO noen år senere.

Ev er eneeier av Twitter ved oppstarten, men gir 20 % til Jack når han blir CEO, beholder 70 % selv, og fordeler resten på Biz og de øvrige ansatte.

Ev starter opp Medium etter at han forlater Twitter.

@Noah

Nabo med Ev i perioden Ev driver med Blogger. Overtaler Ev til å støtte en audioblogg-plattform, eller podcast som det senere blir kjent som, kalt Odeo. Noah blir CEO i Odeo. Prosjektet får seg et skudd for baugen når Apple lanserer podcast for iTunes. Blir interessert i status-idéen til Jack og bruker mye tid på Twitter, selv om Ev har sagt at Noah skal fokusere på å gjøre Odeo attraktiv for salg.

I følge boken er det Jack som gir Ev et ultimatum om at enten så må Noah gå, eller så går jeg. Noah får aldri vite at det er Jack som er årsaken til at Ev gir Noah sparken. Noah forsvinner ut av historien når Odeo legges ned og Twitter startes opp av asken.

@Jack

Bokens mest kontroversielle figur. Har idéen til Twitter, men det er Noah som får blåst liv i den. Skal likevel vise seg at idéen til Jack ikke er helt lik det Twitter har blitt i dag. På mange måter er det brukerene av Twitter som har definert mye av produktet, deriblant bruken av emneknagg (#) som ingen av gründerne i Twitter hadde noe særlig til overs for i starten.

Jack blir Twitters første CEO. Er åpenbart ikke ledemateriale og blir til slutt presset ut av styret. Ev bytter fra styreleder til CEO, og Jack blir en styreleder uten reell makt, et grep for å holde Jack “låst”.

Jack tar intervjuer og later som han fremdeles har en operativ rolle i Twitter. Spinner stadig historier om seg selv som den egentlige personen bak Twitter. Igjen; her er det viktig å påpeke at dette er bokens fremstilling, og den tegner som sagt ikke et flatterende bilde av Jack.

Jack starter firmaet Square, og bygger seg allianser. Dukker opp som ny CEO i Twitter etter at boken er utgitt. Hadde Jack forsvunnet helt etter bokens utgivelse ville det vært lettere å kjøpe historien, men siden Jack har gjort stor suksess i perioden 2013 til 2020 så er det ikke like lett.

@Biz

Bokens minst kontroversielle figur. Åpenbart en godt likt person. Er Twitters ansikt utad og står ved Evs side i det meste. Forlater Twitter når Ev blir kastet som CEO. Som sagt, bokens minst kontroversielle figur. Hva mer er det å skrive?

Vim

Norsk

Jeg har brukt Vim som teksteditor i mange, mange år. Men det er først nå de siste ukene at jeg føler at jeg virkelig har begynt å utnytte de mange funksjonene som er innebygget. Frem til for et par uker siden brukte jeg fremdeles piltastene for å navigere.

I Vim kan man — i normalmodus — bruke h, j, k, l i stede for piltastene for henholdsvis venstre, ned, opp og høyre. Men det i seg selv høres ikke særlig imponerende ut, spesielt ikke siden piltastene virker også i redigeringsmodus. Og dette var nok kanskje også grunnen til at jeg aldri tok meg tid til å lære meg å bruke Vim effektivt.

Bare for å skille litt mellom de to modusene. I normalmodus så bruker man forskjellige tastkombinasjoner for å gjøre ting, det blir altså ikke skrevet inn i dokumentet som er åpent. I redigeringsmodus så vil det man skriver dukke opp på skjermen.

På bilde over så står markøren på linje nummer 118. Jeg har slått på relativ linjenumrering, så jeg lett kan navigere meg opp og ned basert på relative linjer fremfor absolutte. Vil jeg opp til linjen hvor funksjonen starter, så kan jeg trykke 7k som betyr opp 7 ganger.

Hvis jeg vil slette alt mellom parantesene kan jeg skrive f* som gjør at markøren finner første tilfelle av * (asterisk), og deretter kan jeg skrive ci) for å slette alt mellom parantesene og sette Vim i redigeringsmodus. Eller for å slette alt inne i funskjonen så kan jeg skrive ci} når jeg står på linje 118. Da slettes alt mellom { og } og markøren blir stående i redigeringsmodus.

Det som virkelig satte meg i gang var når jeg ved en tilfeldighet snublet over YouTube-kanalen til en som kaller seg ThePrimeagen. En litt eksentrisk type, men det var i alle fall lærerikt å se hvordan man kan bruke Vim i praksis, og ikke bare på papiret.

Jerry Su har også en del tip på sin blogg. Men her får man ikke samme innlevelsen, og det er nok ikke så lett å se for seg hvor nyttig disse kommandoene egentlig er før man får sett dem i aksjon.

Jeg har også lastet ned noen tillegg til Vim, blant annet VimWiki, som er en Wiki laget for Vim. I VimWiki lager jeg todo-lister, skriver møtereferat, tar notater, holder oversikt over prosjekter og mye annet. VimWiki støtter lenker, så man kan gjennom Vim gå frem og tilbake mellom dokumenter som en hvilken som helst annen Wiki.

Den norske språket er en vits

Meninger, Norsk

Ikke mine ord, men Sanna Sarromaa. Hun skriver i en kronikk i VG at hun ikke har vært borti et land der befolkningen skriver sitt eget morsmål så dårlig som i Norge. Og akkurat på det punktet er det vanskelig å være uenig — for jeg vet jo ikke hvor mange land hun har vært borti. Men i følge kronikken så er det først og fremst Finland og Frankrike hun sammenligner oss med.

Sanna Sarromaa er en omdiskutert skikkelse i norsk offentlighet. Kanskje mest kjent som “hun som hater norge, men ikke vil flytte hjem til finland” — satt litt på spissen. Men akkurat i denne kronikken har hun likevel et poeng. Hvis vi først kan legge stoltheten litt til side. Nordmenn er dårlige til å skrive norsk. Det er et faktum. Si hva du vil, men folk blander “og” og “å” over en lav sko. Selv journalister faller for å bruke ordet “sjanse” når de egenlig mener “risiko”. Og akkurat der tenker du kanskje, “er det så farlig da?” Vel, det er to ord som betyr noe ganske forskjellig. Så budskapet blir jo fort noe ganske annet når du blander disse to.

For å ikke snakke om “i forhold til”-syken som har rammet landet. Jeg har sett setninger som har “i forhold til” i seg to ganger før punktum, den begynte med ordene “I forhold til”. Setningen gav faktisk ikke mening. Dette var sågar i en årsrapport, hvor man skulle tro at hele poenget var å få frem, vel, et poeng med en mening.

Sanna skriver videre at dette er språkrådets feil. Akkurat det er jeg ikke helt sikker på. De godtar nok litt for mye, men de er ikke særlig toneangivende lenger. Selv ikke regjeringen hører på språkrådet. På en annen side, når språkrådet (og ordbøkene) aksepterer “et kompliment” fremfor “en kompliment” så viser det en resignasjon. Jeg har faktisk resignert selv et par ganger. Før var jeg veldig påpasselig når jeg skrev “Internett”, men i det siste har jeg nok latt “internett” (med liten “i”) passere i større og større grad.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke skriver perfekt norsk. Men jeg prøver.

Bossypants

Bøker, Norsk

Tina Fey. Plukket opp på Gardermoen, på vei fra Paris til Haugesund. På utgaven jeg har står det “The International Bestseller”, så antageligvis har hun gitt ut en annen bok med samme tittel som ikke har blitt en hit.

Jeg har vært stor fan av Tina Fey siden jeg oppdaget tv-serien “30 Rock”. Du kjenner henne kanskje bedre som Sarah Palin look-a-like sånn cirka rett før Barack Obama ble valg til president i USA i 2008. Seriøst, søk på “tina fey sarah palin” i din favoritt søkemotor.

Boken handler stort sett om hennes liv og oppvekst, men jeg vil ikke gå så langt som å kalle den en biografi. Det er heller noen få, enkelte temaer som hun har valgt ut og skrevet på en litt morsom måte om. Litt om oppvekst, mest om karriere. Det er vel kanskje derfor boken heter Bossypants.

Det er ikke så mye å si om boken. Den forteller på en morsom måte om hvordan det er å være kvinne i showbiz, og litt om hvordan det er å ha en baby når man er kvinne i showbiz.

Føler jeg burde hatt mer å skrive om etter å ha lest en bok på 300 sider, men jeg er blank. Det er mye morsomt, men det fester seg ikke.

Røkke – En uautorisert biografi

Bøker, Norsk,

Gunnar Stavrum. Boken tar for seg Kjell Inge Røkkes liv og oppvekst — som fisker og senere som finansmann — akkurat som man forventer av en biografi. Uautorisert eller ikke.

Denne boken begynte jeg på i midten av januar — i Spania — mens jeg samtidig leste Tara Westovers bok, Educated. Jeg kom halvveis i boken før det var tid til hjemreise, og siden boken tilhørte huset jeg bodde i, ble den også værende igjen der. Så oppdaget jeg muligheten for å bestille bøker til mitt lokale bibliotek, og jeg kunne fortsette der jeg slapp.

Men jeg sitter med en følelse av at boken er litt dårlig håndtverk. Spesielt mot slutten. Flere ganger sitter jeg med følelsen av å ha lest det samme om igjen. Og ved ett tilfelle, mindre enn 4 sider fra hverandre, står det samme avsnittet, ord for ord. Det har nok vært litt klipp og lim underveis.

Jeg har tidligere lest den uautoriserte biografien om Stein Erik Hagen, og akkurat kampen om Orkla er et tema som dukker opp i begge bøkene. At Kjell Inge Røkke og Stein Erik Hagen ikke akkurat var bestevenner er det ingen tvil om, men også her dukker det opp noe som gjør at jeg stusser litt på boken til Gunnar Stavrum.

I boken står det at “Røkkes lavmål kom da han gav en erigert bronsepenis til Stein Erik Hagen” i forbindelse med sistnevntes 40-års dag. Men i boken til Steinar Dyrnes og Frank Lynum om Hagen står det at det var Røkkes butler, Jon Inge Valand, som kjøpte inn gaven. Og at hverken Røkke eller Bjørn Rune Gjeldsten kjente til innholdet før etter at gaven var pakket opp.

Det skal nevnes at begge bøkene er gitt ut på samme forlag, men med 5 års mellomrom, hvor boken om Hagen er den nyeste.

Stavrum hopper også mye frem og tilbake i tid. Det er mulig at tanken var å følge en tematikk i de forskjellige kapitlene, men han får det ikke helt til. Og når man kombinerer det å lese det samme om igjen (ordrett) og hoppe i tid funker dårlig.

Boken er uansett interessant, og man kan lære mye om Røkke. Spesielt den tiden han var i USA som fisker. Det var der han skapte formuen sin før han gikk tungt inn i Aker og senere Kværner, noe som forsåvidt også holdt på å slå ham konkurs.