Den norske språket er en vits

Ikke mine ord, men Sanna Sarromaa. Hun skriver i en kronikk i VG at hun ikke har vært borti et land der befolkningen skriver sitt eget morsmål så dårlig som i Norge. Og akkurat på det punktet er det vanskelig å være uenig — for jeg vet jo ikke hvor mange land hun har vært borti. Men i følge kronikken så er det først og fremst Finland og Frankrike hun sammenligner oss med.

Sanna Sarromaa er en omdiskutert skikkelse i norsk offentlighet. Kanskje mest kjent som “hun som hater norge, men ikke vil flytte hjem til finland” — satt litt på spissen. Men akkurat i denne kronikken har hun likevel et poeng. Hvis vi først kan legge stoltheten litt til side. Nordmenn er dårlige til å skrive norsk. Det er et faktum. Si hva du vil, men folk blander “og” og “å” over en lav sko. Selv journalister faller for å bruke ordet “sjanse” når de egenlig mener “risiko”. Og akkurat der tenker du kanskje, “er det så farlig da?” Vel, det er to ord som betyr noe ganske forskjellig. Så budskapet blir jo fort noe ganske annet når du blander disse to.

For å ikke snakke om “i forhold til”-syken som har rammet landet. Jeg har sett setninger som har “i forhold til” i seg to ganger før punktum, den begynte med ordene “I forhold til”. Setningen gav faktisk ikke mening. Dette var sågar i en årsrapport, hvor man skulle tro at hele poenget var å få frem, vel, et poeng med en mening.

Sanna skriver videre at dette er språkrådets feil. Akkurat det er jeg ikke helt sikker på. De godtar nok litt for mye, men de er ikke særlig toneangivende lenger. Selv ikke regjeringen hører på språkrådet. På en annen side, når språkrådet (og ordbøkene) aksepterer “et kompliment” fremfor “en kompliment” så viser det en resignasjon. Jeg har faktisk resignert selv et par ganger. Før var jeg veldig påpasselig når jeg skrev “Internett”, men i det siste har jeg nok latt “internett” (med liten “i”) passere i større og større grad.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke skriver perfekt norsk. Men jeg prøver.

Bossypants

Tina Fey. Plukket opp på Gardermoen, på vei fra Paris til Haugesund. På utgaven jeg har står det “The International Bestseller”, så antageligvis har hun gitt ut en annen bok med samme tittel som ikke har blitt en hit.

Jeg har vært stor fan av Tina Fey siden jeg oppdaget tv-serien “30 Rock”. Du kjenner henne kanskje bedre som Sarah Palin look-a-like sånn cirka rett før Barack Obama ble valg til president i USA i 2008. Seriøst, søk på “tina fey sarah palin” i din favoritt søkemotor.

Boken handler stort sett om hennes liv og oppvekst, men jeg vil ikke gå så langt som å kalle den en biografi. Det er heller noen få, enkelte temaer som hun har valgt ut og skrevet på en litt morsom måte om. Litt om oppvekst, mest om karriere. Det er vel kanskje derfor boken heter Bossypants.

Det er ikke så mye å si om boken. Den forteller på en morsom måte om hvordan det er å være kvinne i showbiz, og litt om hvordan det er å ha en baby når man er kvinne i showbiz.

Føler jeg burde hatt mer å skrive om etter å ha lest en bok på 300 sider, men jeg er blank. Det er mye morsomt, men det fester seg ikke.

Røkke – En uautorisert biografi

Gunnar Stavrum. Boken tar for seg Kjell Inge Røkkes liv og oppvekst — som fisker og senere som finansmann — akkurat som man forventer av en biografi. Uautorisert eller ikke.

Denne boken begynte jeg på i midten av januar — i Spania — mens jeg samtidig leste Tara Westovers bok, Educated. Jeg kom halvveis i boken før det var tid til hjemreise, og siden boken tilhørte huset jeg bodde i, ble den også værende igjen der. Så oppdaget jeg muligheten for å bestille bøker til mitt lokale bibliotek, og jeg kunne fortsette der jeg slapp.

Men jeg sitter med en følelse av at boken er litt dårlig håndtverk. Spesielt mot slutten. Flere ganger sitter jeg med følelsen av å ha lest det samme om igjen. Og ved ett tilfelle, mindre enn 4 sider fra hverandre, står det samme avsnittet, ord for ord. Det har nok vært litt klipp og lim underveis.

Jeg har tidligere lest den uautoriserte biografien om Stein Erik Hagen, og akkurat kampen om Orkla er et tema som dukker opp i begge bøkene. At Kjell Inge Røkke og Stein Erik Hagen ikke akkurat var bestevenner er det ingen tvil om, men også her dukker det opp noe som gjør at jeg stusser litt på boken til Gunnar Stavrum.

I boken står det at “Røkkes lavmål kom da han gav en erigert bronsepenis til Stein Erik Hagen” i forbindelse med sistnevntes 40-års dag. Men i boken til Steinar Dyrnes og Frank Lynum om Hagen står det at det var Røkkes butler, Jon Inge Valand, som kjøpte inn gaven. Og at hverken Røkke eller Bjørn Rune Gjeldsten kjente til innholdet før etter at gaven var pakket opp.

Det skal nevnes at begge bøkene er gitt ut på samme forlag, men med 5 års mellomrom, hvor boken om Hagen er den nyeste.

Stavrum hopper også mye frem og tilbake i tid. Det er mulig at tanken var å følge en tematikk i de forskjellige kapitlene, men han får det ikke helt til. Og når man kombinerer det å lese det samme om igjen (ordrett) og hoppe i tid funker dårlig.

Boken er uansett interessant, og man kan lære mye om Røkke. Spesielt den tiden han var i USA som fisker. Det var der han skapte formuen sin før han gikk tungt inn i Aker og senere Kværner, noe som forsåvidt også holdt på å slå ham konkurs.

The Catcher in the Rye

J. D. SALINGER. Der noen tenker flyskam, tenker jeg lesetid. Og hva er vel ikke bedre å ta med seg enn en liten, hendig bok som passer i jakkelomma? Du gjettet riktig. Ingenting er bedre. Jeg tok med The Catcher in the Rye. En klassiker. Men jeg sliter med å forstå hvorfor.

Jeg skal være ærlig. Denne boka traff meg ikke helt. Jeg likte den rett og slett ikke. Vi følger altså en fyr. Eller rettere sagt, han skriver til oss som om vi skal bry oss om hvordan hans dag har vært, i spedd litt tilbakeblikk. Hovedpersonen er ikke akkurat en person det er lett å like, og til gjengjeld liker han ingen selv heller, med et par unntak.

Språket han bruker — altså hovedpersonen, som skriver om seg og sitt — er gjentakende, og det er ett eller annet der som minner veldig om hvordan Donald Trump snakker. Ja, så ille.

Men fordelen med å reise med kun en bok er at man blir litt låst. Så på en tur/retur Haugesund-Oslo-Paris, klarte jeg å fullføre boken. Hadde jeg vært desperat nok hadde jeg plukket opp en ny bok i Paris. Bodde vegg i vegg med en “all english” bokhandel som hadde åpent 7-dager i uka.

Men nå slipper jeg i alle fall å lure på hva som er så spesielt med denne boken til J. D. Salinger. Så kan jeg sikkert nevne den i en eller annen forbindelse for å fremstå som en intellektuell.

Educated – Tara Westover

Dette er noe av det sterkeste og mest fascinerende jeg har lest. På knappe 10 år går Tara fra å ha ingen utdannelse — og leve i et sterkt religiøst og undertrykkende hjem — til å få seg en doktorgrad fra Cambridge.

Tara Westover skildrer oppveksten godt, men også urovekkende. Galskapen — la oss være ærlige å kalle den det — blir verre og verre. Det er et under at ikke liv går tapt — og det er kanskje også litt av problemet. For hver gang noen blir hardt skadd så er det urter og oljer som skal helbrede. Leger og sykehus stoler man ikke på, de er nemlig agenter som vil hjernevaske deg, i følge foreldrene. Dermed blir enhver som overlever også et bevis på at akkurat Guds vilje. At disse metodene fungerer bedre enn hva en lege ville klart.

Det er vrient å ikke trekke på smilebåndet når man leser at moren diagnoserer seg selv med kreft, for å så helbrede seg. Nok et bevis på Guds helbrendende kraft. Men det er samtidig trist å tenke på at disse foreldrene har fått 7 unger, men aldri prøvd å beskytte dem mot annet enn myndighetene, som de i sitt forvrengte bilde har skapt som en fiende. Det er også dette som er bakteppet til at Tara aldri har hatt en skolegang, eller en fødselsattest, før hun selv ber om det.

Utdannelsen har også sin pris, og på veien må hun bryte kontakten med familien. Som en observartør til historien — som jeg jo er — er det lett å tenke at det var det til det beste, og at hun burde tatt valget tidligere. Men det å skaffe seg sin egen identitet etter å ha levd — hjernevasket — en identitet som foreldrene har skapt, er ingen lett oppgave.

Boken forteller en historie om en oppvekst preget av mental lidelse, hvor ingen vet hva mental lidelse er, og hvor ingen ønsker å ta imot hjelp. Og om hvordan noen i søskenflokken likevel kom seg ut og fikk sett verden, sin familie og ikke minst seg selv med nye øyne.