Robotstøvsuger – Husarbeid som underholdning

Norsk,

Først prøvde den å dra frem kablene bak TV-benken. Ikke bare en gang, men gang på gang var den under TV-benken for å dra i kabelrotet. Så suste den rett ut på gangen for å tygge på en skolisse. Hvem skulle tro at en robotstøvsuger kunne være så underholdene.

Den første dagen fulgte jeg spent etter. Jeg var nysgjerrig på den, og den var nysgjerrig på verden. Min verden. Og litt etter litt dukket det opp et kart over leiligheten på telefonen min.

Mindre svevestøv

Ryddeprosjektet jeg begynte på har altså gått over i en ny fase. For når rotet forsvinner, åpenbarer støvet seg. Og støvet har hatt gode vekstvilkår. Men dette handler om mer enn bare de store hybelkaninene – det jeg virkelig vil til livs er svevestøv. Det usynlige støvet som du vanligvis bare ser i sollys, og som legger seg som et tynt lag på alle overflater.

Det var en kommentar fra en kollega som gjorde at jeg begynte å tenke seriøst på å kjøpe meg en robotstøvsuger: Nemlig at det var mye mindre støv som la seg i bokhyllene etter at han skaffet seg en slik robot. Og det er jo logisk nok: En robotstøvsuger som kjører rolig frem og tilbake langs gulvet kaster ikke opp så mye støv som det jeg gjør når jeg støvsuger.

Valg av robotstøvsuger

Her gjorde jeg kort prosess. Jeg søkte på nett og fant en test fra 2020, og valgte robotstøvsugeren som kom på andreplass. En Xiaomi Roborock S5 Max. På førsteplass lå storebroren, S6 MaxV. Forskjellen var visstnok at storebroren ikke spiser sokker, mens alle andre i testen var tilbøyelige til å tygge på alt som lå i veien.

Men med en prisforskjell på neste to og et halvt tusen var valget egentlig ganske lett. Jeg legger tross alt ikke sokkene mine på gulvet, lenger.

Robotstøvsuger på vei over en dørkarm.
“Buster” på vei over en dørterskel for å finne mer støv

Roboten har ingen problemer med å komme seg over de fleste dørlistene i leiligheten, men badegulvet kan den bare drømme om å støvsuge. Der har noen lagt lista for høyt.

Kanskje det mest overraskende er at du kan velge blant en håndfull språk som roboten kan bruke å kommunisere på. For å presisere, det mest overraskende er at du kan velge av en håndfull språk hvor halvparten er kinesisk. En robotstemme? Selvsagt. Animestemme? Jada. Babystemme? Eh, ja, faktisk.

Jeg har satt min til tysk. Føler liksom at den er mer bestemt nå. ACHTUNG! SCHNELL!

En ryddigere leilighet

En positiv effekt – bortsett fra at det er mindre støv – er at jeg nå må være flinkere til å holde gulvene fri for ting robotstøvsugere spiser når du snur ryggen til. Altså må skoene plasseres i skohylla, og sokkene (som jeg aldri legger på gulvet) kan ikke ligge på gulvet.

Området under TV-benken er satt opp som en «no-go» sone. Det samme er vaskerommet, hvor den kommer seg inn, men ikke ut igjen. Og filleryen i yttergangen er byttet ut med en dørmatte. En som ikke lar seg dytte rundt så lett.

En som derimot gladelig lar seg dytte rundt er robotstøvsugeren. Jeg håper kunstig intelligens er en god del år unna, for oppgjøres time kan bli stygt. Og her i huset vil oppgjøret komme på tysk, hvis jeg ikke har satt språket til noe annet innen den tid.

Krig og Fred i USA – og et historisk presidentvalg

Meninger, Norsk,

For å sitere Finn Bjelke: – Det har vært litt av en uke.

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om noe helt annet. Men det har skjedd ting denne uken som har gjort at verden har holdt pusten. Ja, jeg sikter til bLest – Litteraturfesten i Tysvær – hvor navn som Egil Hegerberg (Bare Egil band), Gry Blekastad Almås, Erika Fatland, og Hans Olav Lahlum som sto på programmet.

Erika Fatland fortalte om sin reise i Himalaya.
Erika Fatland forteller om sin reise i Himalaya under litteraturfesten bLest.

Ja – også har det vært en ting til: Valget av ny president i USA.

President-elect Joe Biden

Joseph Robinette Biden Jr. er utropt til USAs 46. president, drøyt fire døgn etter at stemmelokalene stengte dørene. Man kan mene mye om Joe Biden, men at han blir den eldste presidenten i USAs historie kan ingen benekte.

Jeg er ikke sikker på om nok en hvit gammel mann er det rette for USA. Men alternativet til Joe Biden – Donald Trump – er også en hvit gammel mann.

Det som overrasker meg mest, er hvor mange stemmer som har gått til Trump. Mye av dette kan tilskrives kristenkonservative velgere. For selv om Trump er skilt flere ganger, og sagt og gjort ting som ikke akkurat er forenlige med bibelen, så har han vært tydelig i de kristens absolutte kjernesak: Abortspørsmålet.

I NRK podkasten Krig og Fred (04.11.2020 – Stemmene som avgjør Amerika) intervjues Janne Myrdal. Hun flyttet til USA for over 35 år siden og sitter nå som statssenator for Nord-Dakota. På spørsmål om hvilke saker som er viktig, sier hun på klingende norsk: – Olje og energi, men også abortsaken står veldig sentralt. Hun følger opp med at ikke noe er viktigere enn abortsaken.

Det er liksom noe uvant over å høre en norsk, kvinnelig stemme, snakke så tydelig om abortspørsmålet. I Norge virker det ganske fjernt. Det vanlige er å høre det tydelig av, ja, nettopp, hvite gamle menn.

Galskapen er ikke over

For mens Joe Biden ble av de store nyhetsbyråene utropt som vinner av presidentvalget, spilte Trump selv golf, mens hans advokat, Rudy Giuliani, en pressekonferanse på et hagesenter – godt plassert mellom et krematorium og en pornobutikk.

Spørsmålet nå er hvordan Trump-leiren vil reagere på resultatet. I skrivende stund har Trump ikke godtatt valgnederlaget, han har sågar gått ut og sagt at han selv vant valget.

Jeg frykter Trump kan komme med uttalelser som kan hisse opp sine kjernevelgere til å gjøre voldelige opptøyer. Og med et så splittet Amerika – hvor tross alt i overkant av 70 millioner mennesker stemte på Trump – kan det vise seg å bli ganske farlig.

For det er lite som tyder på at Trump vil gå stille ut av det hvite hus. Han er rett og slett en dårlig taper, til tross for at han faktisk har mye erfaring med å tape.

Han har også vist ganske autoritære trekk de fire årene han har sittet som president, noe jeg har skrevet om før. Så spørsmålet er hvilket handlingsrom han nå har, om noen, til å prøve å holde fast på makten.

Første kvinnelige visepresident

Kanskje det mest oppløftende med valgresultatet er Kamala Harris. Hun blir den første kvinnelige visepresidenten i USAs historie. Og ikke nok med det; hun blir også den første fargede visepresident i USA.

Jeg håper dette er det som vil bane vei for USAs første kvinnelige president. Joe Biden er som sagt gammel, og det er mulig han ikke stiller til gjenvalgt om fire år. Uansett om han sitter fire eller åtte år så har Kamala Harris nå gode kort på hånd for å bli demokratenes neste presidentkandidat.

For det er dette jeg tror er fremtiden til USA. Det er på tide å bytte ut noen av de hvite, gamle mennene, og få inn noe ungt og fargerikt. Alexandria Ocasio-Cortez er jo et navn som er på vei opp og frem.

I nostalgiens fengslende grep

Essay, Norsk,

Jeg kan like gjerne innrømme det: Jeg har lett for å ta vare på ting jeg ikke trenger – i nostalgiens navn, selvsagt. Dessuten vet man jo aldri når man får brukt for noe. Ja, bortsett fra det jeg har funnet den siste uka da, det er jeg ganske sikker på.

Det er en fin linje mellom det å være en samler, og det å bare samle på ting. Jeg kunne sagt at jeg balanserer hårfint på den grensen – men det ville vært en løgn. Sannheten er nok at jeg har gått over den grensen for en god stund siden.

Etter at jeg i forrige uke skrev om hvor tafatt webdesign har blitt, begynte jeg å lure på om jeg hadde noen eksempler på mine egne verk fra 2000-tallet liggende. Og det er det gode muligheter for at jeg har, for det mangler ikke på ting jeg har tatt vare på fra den perioden.

Nostalgiens skraphaug

En liten titt inn på rommet jeg bruker som oppbevaringsplass var ganske avslørende.

For hva skal jeg egentlig med min første bærbare datamaskin? En IBM ThinkPad X31 – produsert i 2003 – med 1.4 GHz prosessor, 256 MB ram (oppgradert til 1 GB) og med 40 GB harddisk. I perfekt stand, i alle fall var den det inntil laderen sluttet å virke for cirka ti år siden.

Eller hva med en Xbox? Den originale fra 2002, med mod chip og større harddisk. Jeg har nesten ingen spill til den, men hva så?

Jeg fant til og med en stasjonær PC der inne. Den var ikke vanskelig å se heller, med sine 67 cm i høyden og 23 kilo, er det ikke akkurat noe man tar under armen. Jeg fant en til, men den ble brukt som bord, så den var det lettere å overse.

Et nostalgisk bilde av innsiden av en datamaskin. I forgrunnen sees fire harddisker, i bakgrunnen hovedkort med prosessor og vifte.

Noe av det nyere jeg hadde liggende var faktisk en iPad. Første utgave, fra 2010, selvsagt. Fungerer helt fint, men kanskje litt treig. Helt umulig å få fatt i apper er det også, Apple sluttet å støtte den alt i september 2012.

Mer enn bare elektronikk

Men det er ikke bare datamaskiner jeg har samlet på. I en eske fant jeg 7 sesonger med Buffy (the Vampire Slayer) på CD. Skulle jeg ønske å se den serien igjen, noe jeg har svært liten tro på, så vil jeg tippe den finnes i bedre kvalitet på en eller annen strømmetjeneste. Dessuten er jo CD-ROM-en utryddingstruet.

Listen over artefakter jeg har samlet på er altså lang, men neppe særlig spennende. Kanskje med unntak av Bubble Booble på kassett. Det må da være et samleobjekt? Nei, vent, det var bare omslaget som er originalt. Nei, her er det ikke mye å skryte over.

Ikke fant jeg det jeg egentlig lette etter heller, noe som kanskje er like greit. Jeg har en mistanke om at hukommelsen pynter litt på sannheten, og at jeg aldri var så god på webdesign – men jeg kan leve godt på minnene.

Det er en ting til jeg må innrømme – denne gangen overfor meg selv: Her må det ryddes.

Tipper du ikke så den komme.

Webdesign var mer innovativt før

Essay, Norsk,

Påstand: Webdesign var mer innovativt før. Sånn, da var det sagt. Webdesign var, i mine øyne, et mer innovativt og kreativt felt på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, enn det er i dag.

I min ungdom, før jeg viste hva jeg ville bli – noe jeg for så vidt er usikker på enda – lekte jeg med webdesign. Jeg husker at jeg satt på ungdomsskolen og pugget HTML-tags og tenkte på hvordan jeg kunne bruke rammeløse tabeller for å lage det ultimate innen webdesign.

Jeg vokste opp samtidig med internet, og vært vitne til webbens utvikling. Fra “under construction”-animasjoner (i hopetall) og “hit counters” på GeoCities og Anglefire, hvor man kunne ha sin egen personlige hjemmeside – helt gratis; til søkemotorer, katalogtjenester og andre som knivet om å bli din startside; til perioden hvor flash var “hot”, noe den nå så definitivt er “not”, og alt var “best viewed” i Netscape eller Internet Explorer. Ok, så er det ikke alt jeg savner fra denne perioden.

Forresten; Hvis du vil gjennoppleve, eller oppleve for første gang, slik nettet så ut på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet kan du besøke Web Design Museum. Eller du kan benytte deg av Internet Archives WayBack Machine, som har en imponerende samling nettsider i sitt tidsarkiv. Til og med en kopi av min blogg med innhold jeg trodde var tapt for alltid.

Et mangfold av utrykk

Når jeg vokste opp var nettet et mangfold av kreative utrykk. Viljen til å eksperimentere var større når man måtte skrive koden selv. Det er i alle fall min teori. Jeg vil si at fremveksten av blogg-plattformer sannsynligvis har tatt livet av mang en designerspire.

Duncan Hopkins webdesign slik det så ut i 1997.

De fleste personlige nettsidene som finnes i dag er i form av en weblogg, eller bare blogg om du vil – enten fra WordPress eller Blogger som er de to største. Disse gjør det enkelt å publisere innhold, men gir relativt liten frihet til å leke med design. Misforstå meg rett; det er absolutt mulig, men terskelen er blitt så høy – og valgene av ferdige design så mange – at de færreste gidder å gjør et forsøk.

Streite kommersielle nettsteder

Også de kommersielle nettstedene har blitt streite og stilrene, og i prosessen mistet sin visuelle identitet. Lego, for eksempel, brukte før mønsteret på toppen av legobrikken aktivt i sin visuelle profil – først som bakgrunn, senere i menyer og knapper – mens det i dag bare logo og fargevalg som skiller dem fra en hvilken som helst annen kommersiell nettsted.

Ikke alt var bedre før

Selvsagt var ikke alt bedre før, som jeg så vidt var inne på tidligere. Det fantes også et overveldende utvalg av horrible nettsider, med blinkende tekst og grelle farger. Dette har også Web Design Museum fått med seg, og har sin egen utstilling med “Bad and Ugly Websites” – dårlige og stygge nettsider. Til og med vår egen norske Arngren er representert.

Konservative kristne var heller ikke så redd regnbuefargene da, som nettsiden til Dokimos fra 2001 er et bevis på. Hvis du virkelig vil deg selv vondt, besøk nettsidene via Internet Archives WayBack Machine. Regnbuefargene er nemlig i bevegelse. I dag ville en slik nettside måtte advare om faren for epilepsi før du fikk klikke deg videre.

Men de var i alle fall en del av et mangfoldig utrykk.

Mobil først

Noe som kanskje i størst grad har påvirket utviklingen er mobiltelefonen. Sannsynligheten for at du leser dette på en mobiltelefon er ganske stor. På 90-tallet var sannsynligheten ganske mye mindre, faktisk var den ikke-eksisterende. Dermed visste man hvilken plattform man hadde publikum på. Det var på PC (inkludert Mac), og det var gjerne på 800×600 piksler, og senere 1024×768. Tro meg, du fikk beskjed om hvilken skjermoppløsning du burde ha – i tillegg til hvilken nettleser du burde bruke.

Nå er det “mobile first” som gjelder. Mobiltelefon først. Alt innhold må tilpasses slik at det lett kan konsumeres på en mobiltelefon eller et nettbrett. Spillereglene er endret. Mulighetene er mange, men det er også mer komplisert å forholde seg til. Et webdesign som skal fungere like bra på alle skjermflater er ikke like lett som én oppløsning, én nettleser.

Nostalgi

Når jeg ser tilbake – med mine nostalgiske briller – så føler jeg at vi har tapt noe på veien. Magien er borte. Eventyret over. Eller kanskje det bare er jeg som har blitt voksen, og alle de magiske nettsidene drukner i utvalget.

Kanskje jeg skulle gått tilbake til ungdommen, børste støv av gamle kunster, og lage min egen personlige hjemmeside – slik jeg mener det bør se ut.

Goodreads

Norsk

En gang før sommeren — sannsynligvis rundt den tiden jeg kjøpte meg et Kindle-lesebrett — opprettet jeg en profil hos Goodreads. Nettsiden hvor man kan registrere bøker man har lest, samt gi dem en karakter fra 1 til 5, eventuelt også skrive en liten anmeldelse.

En lesestol og et bord med en stabel av bøker.

Jeg meldte meg også på “2020 Reading Challenge”, og satte meg målet om å få lest 12 bøker i løpet av året. Ikke et avskrekkende stort tall, men heller noe jeg vil kalle et realistisk mål. Bøkene det ser ut som jeg foretrekker er uansett ikke i den skjønnhetslitterære sjangeren — og noen av dem kan ta litt tid å fordøye.

Vel, nå har jeg nådd målet, og forhåpentligvis klarer jeg minst fire til før året er omme, for det er røft det antallet bøker jeg leser nå. Siden disse er i ulik sjanger, så lar de seg greit kombinere, alt etter hva jeg føler for og hvor mye tid jeg har satt til rådighet.

12 av 12

Bøkene jeg har lest hittil i år, i noe tilfeldig rekkefølge. Halvparten er lest i papirformat, den andre halvdelen på lesebrett.

Av disse så er det tre bøker jeg vil trekke frem:

Educated, av Tara Westover. Dette er — uten tvil — den beste boken jeg har lest i år. I listen over har jeg lenket til de jeg har skrevet om de forskjellige bøkene, så jeg kommer ikke til å skrive noe mer om dem her.

De to andre er Shoe Dog, av Phil Knight. Mannen som startet Nike. Og The Ride of a Liftetime, av Rober Iger. CEO i The Walt Disney Company.

Basert på dette, og listen over, så er det vel lett å se at mine preferanser ligger innen sjangeren memoarer. Både Idea Man og Bossypants tilhører samme kategori.

Neste bok på listen

Av de bøkene jeg leser nå, så er det Grensen, av Erika Fatland, som har fanget meg mest. En liten murstein på litt over 600 sider, hvor jeg nå har kommet meg 1/3 igjennom.

Erika har besøkt alle landene som grenser til Russland og skrevet bok om dette. Ikke nok med det, men hun har også seilt Nordøstpassasjen, så sånn sett har hun reist langs hele grensen til Russland. Ikke bare den som er delt med andre land.

I tillegg er jeg godt i gang med Never Split the Difference, av Chriss Voss, og Agent Running in the Field, av John le Carré.