Webdesign var mer innovativt før

Påstand: Webdesign var mer innovativt før. Sånn, da var det sagt. Webdesign var, i mine øyne, et mer innovativt og kreativt felt på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, enn det er i dag.

I min ungdom, før jeg viste hva jeg ville bli – noe jeg for så vidt er usikker på enda – lekte jeg med webdesign. Jeg husker at jeg satt på ungdomsskolen og pugget HTML-tags og tenkte på hvordan jeg kunne bruke rammeløse tabeller for å lage det ultimate innen webdesign.

Jeg vokste opp samtidig med internet, og vært vitne til webbens utvikling. Fra “under construction”-animasjoner (i hopetall) og “hit counters” på GeoCities og Anglefire, hvor man kunne ha sin egen personlige hjemmeside – helt gratis; til søkemotorer, katalogtjenester og andre som knivet om å bli din startside; til perioden hvor flash var “hot”, noe den nå så definitivt er “not”, og alt var “best viewed” i Netscape eller Internet Explorer. Ok, så er det ikke alt jeg savner fra denne perioden.

Forresten; Hvis du vil gjennoppleve, eller oppleve for første gang, slik nettet så ut på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet kan du besøke Web Design Museum. Eller du kan benytte deg av Internet Archives WayBack Machine, som har en imponerende samling nettsider i sitt tidsarkiv. Til og med en kopi av min blogg med innhold jeg trodde var tapt for alltid.

Et mangfold av utrykk

Når jeg vokste opp var nettet et mangfold av kreative utrykk. Viljen til å eksperimentere var større når man måtte skrive koden selv. Det er i alle fall min teori. Jeg vil si at fremveksten av blogg-plattformer sannsynligvis har tatt livet av mang en designerspire.

Duncan Hopkins webdesign slik det så ut i 1997.

De fleste personlige nettsidene som finnes i dag er i form av en weblogg, eller bare blogg om du vil – enten fra WordPress eller Blogger som er de to største. Disse gjør det enkelt å publisere innhold, men gir relativt liten frihet til å leke med design. Misforstå meg rett; det er absolutt mulig, men terskelen er blitt så høy – og valgene av ferdige design så mange – at de færreste gidder å gjør et forsøk.

Streite kommersielle nettsteder

Også de kommersielle nettstedene har blitt streite og stilrene, og i prosessen mistet sin visuelle identitet. Lego, for eksempel, brukte før mønsteret på toppen av legobrikken aktivt i sin visuelle profil – først som bakgrunn, senere i menyer og knapper – mens det i dag bare logo og fargevalg som skiller dem fra en hvilken som helst annen kommersiell nettsted.

Ikke alt var bedre før

Selvsagt var ikke alt bedre før, som jeg så vidt var inne på tidligere. Det fantes også et overveldende utvalg av horrible nettsider, med blinkende tekst og grelle farger. Dette har også Web Design Museum fått med seg, og har sin egen utstilling med “Bad and Ugly Websites” – dårlige og stygge nettsider. Til og med vår egen norske Arngren er representert.

Konservative kristne var heller ikke så redd regnbuefargene da, som nettsiden til Dokimos fra 2001 er et bevis på. Hvis du virkelig vil deg selv vondt, besøk nettsidene via Internet Archives WayBack Machine. Regnbuefargene er nemlig i bevegelse. I dag ville en slik nettside måtte advare om faren for epilepsi før du fikk klikke deg videre.

Men de var i alle fall en del av et mangfoldig utrykk.

Mobil først

Noe som kanskje i størst grad har påvirket utviklingen er mobiltelefonen. Sannsynligheten for at du leser dette på en mobiltelefon er ganske stor. På 90-tallet var sannsynligheten ganske mye mindre, faktisk var den ikke-eksisterende. Dermed visste man hvilken plattform man hadde publikum på. Det var på PC (inkludert Mac), og det var gjerne på 800×600 piksler, og senere 1024×768. Tro meg, du fikk beskjed om hvilken skjermoppløsning du burde ha – i tillegg til hvilken nettleser du burde bruke.

Nå er det “mobile first” som gjelder. Mobiltelefon først. Alt innhold må tilpasses slik at det lett kan konsumeres på en mobiltelefon eller et nettbrett. Spillereglene er endret. Mulighetene er mange, men det er også mer komplisert å forholde seg til. Et webdesign som skal fungere like bra på alle skjermflater er ikke like lett som én oppløsning, én nettleser.

Nostalgi

Når jeg ser tilbake – med mine nostalgiske briller – så føler jeg at vi har tapt noe på veien. Magien er borte. Eventyret over. Eller kanskje det bare er jeg som har blitt voksen, og alle de magiske nettsidene drukner i utvalget.

Kanskje jeg skulle gått tilbake til ungdommen, børste støv av gamle kunster, og lage min egen personlige hjemmeside – slik jeg mener det bør se ut.

Goodreads

En gang før sommeren — sannsynligvis rundt den tiden jeg kjøpte meg et Kindle-lesebrett — opprettet jeg en profil hos Goodreads. Nettsiden hvor man kan registrere bøker man har lest, samt gi dem en karakter fra 1 til 5, eventuelt også skrive en liten anmeldelse.

En lesestol og et bord med en stabel av bøker.

Jeg meldte meg også på “2020 Reading Challenge”, og satte meg målet om å få lest 12 bøker i løpet av året. Ikke et avskrekkende stort tall, men heller noe jeg vil kalle et realistisk mål. Bøkene det ser ut som jeg foretrekker er uansett ikke i den skjønnhetslitterære sjangeren — og noen av dem kan ta litt tid å fordøye.

Vel, nå har jeg nådd målet, og forhåpentligvis klarer jeg minst fire til før året er omme, for det er røft det antallet bøker jeg leser nå. Siden disse er i ulik sjanger, så lar de seg greit kombinere, alt etter hva jeg føler for og hvor mye tid jeg har satt til rådighet.

12 av 12

Bøkene jeg har lest hittil i år, i noe tilfeldig rekkefølge. Halvparten er lest i papirformat, den andre halvdelen på lesebrett.

Av disse så er det tre bøker jeg vil trekke frem:

Educated, av Tara Westover. Dette er — uten tvil — den beste boken jeg har lest i år. I listen over har jeg lenket til de jeg har skrevet om de forskjellige bøkene, så jeg kommer ikke til å skrive noe mer om dem her.

De to andre er Shoe Dog, av Phil Knight. Mannen som startet Nike. Og The Ride of a Liftetime, av Rober Iger. CEO i The Walt Disney Company.

Basert på dette, og listen over, så er det vel lett å se at mine preferanser ligger innen sjangeren memoarer. Både Idea Man og Bossypants tilhører samme kategori.

Neste bok på listen

Av de bøkene jeg leser nå, så er det Grensen, av Erika Fatland, som har fanget meg mest. En liten murstein på litt over 600 sider, hvor jeg nå har kommet meg 1/3 igjennom.

Erika har besøkt alle landene som grenser til Russland og skrevet bok om dette. Ikke nok med det, men hun har også seilt Nordøstpassasjen, så sånn sett har hun reist langs hele grensen til Russland. Ikke bare den som er delt med andre land.

I tillegg er jeg godt i gang med Never Split the Difference, av Chriss Voss, og Agent Running in the Field, av John le Carré.

3 kjappe om 3 bøker

Fullførte 3 bøker i sommer — og nå er det høst — så det sier vel sitt om hvor lite jeg har brydd meg med å skrive om disse. Ene boken var god, andre var interessant og den tredje begynte greit men ble litt uspiselig etterhvert.

Kanskje like greit å ta dem i den rekkefølgen.


Idea Man — Paul Allen

Paul Allen startet Microsoft sammen med Bill Gates. Første halvdel handler om tiden før og tiden i Microsoft. Om dynamikken, om hva som fungerte og ikke fungerte, og til slutt om hvordan han valgte å forlate firmaet for å “oppleve mer av livet”, som han skriver. Bør nevnes at det valget ble gjort etter en kreftdiagnose, hvor han innså at livet var for skjørt til å ofre helsa for en jobb.

Andre halvdel handler om prosjektene har drev med etter tiden i Microsoft. Her er det en del om ulike bedrifter han har investert i, men også han interesse for basketball, og hans eierinteresser i et lag. Jeg har glemt hvilket. Den sportslige biten var uinteressant for meg.

Terningkast 5.

Unlimited Memory — Kevin Horsley

Kevin var (er?) rekordholder i noe innen det å huske ett-eller-annet. Paradoksalt nok husker jeg ikke dette. Boken inneholder flere forskjellige teknikker for å huske. Utrolig nok husker jeg fremdeles de fleste eksemplene i boken på hva man kan huske, men jeg har egentlig ikke tatt dem i bruk for mine egne ting, med ett unntak. Nummer. Jeg har begynt å bruke teknikken for å huske ulike numre.

Boken var god, men for å få god effekt bør jeg nok lese deler av den om igjen. Heldivis har jeg tatt noen notat underveis, så jeg bør lett finne frem til “høydepunktene”.

Terningkast 4

Master Your Mind – – D. E. Boyer

Boken inneholder egentlig det samme man finner i de fleste selvhjelpsbøker, og sånn sett er den grei, spesielt hvis du ikke har lest slike bøker før. Men rundt halvveis så dukker det opp en del “røde flagg”, som jeg vil kalle dem. Forfatteren trekker plutselig inn en del konspiratoriske teorier, og det ødlegger veldig fort veldig mye. Selv om alt som er skrevet før er ryddig og greit, så fikk jeg en følelse for at siste del av boken var farget rundt disse ulike teoriene.

Terningkast: 2


Shoe Dog

Phil Knight — Mannen som startet Nike har skrevet en overraskende åpen og ærlig bok om både ham selv og firmaet han startet sammen med sin tidligere trener, Bill Bowerman.

Kapitlene er delt opp etter årstall, og begynner i 1962, når Phil ønsker å satse alt på en “crazy” ide om å importere sko fra Japan. Han reiser på en rundtur i Asia og Europa, og legger turen innom Japan for å snakke med skoprodusenter. Her klarer han å overtale et firma til å gi han rettigheter på å importere å selge deres sko i USA. Han har på dette tidspunktet ikke noe firma, men oppgir at han representerer Blue Ribbon, et foretak han starter når de første skoene dukker opp.

De første skoene selger han fra bilen sin. Som tidligere løper har han kontakter i idretten, og siden han brenner for sporten så viser han seg å være en god selger — i motsetning til leksikonene han prøvde å selge når han var på reisen sin i Asia/Europa.

Phil skriver om årene fra 1962 til 1980, perioden frem til firamet går på børs, i tillegg til et siste kapittel som er skrevet i “nåtid”, hvor Phil diskuterer det å skrive boken, og hvordan det har vært å gå igjennom historien på nytt. Selv de bitene som både han og kona gjerne skulle ha sluppet å gjennoppleve.

I perioden det skrives om så dobles salget fra år til år, til kreditorenes store skrekk, fordi Blue Ribbon ikke sparer opp egenkapital, men putter alt tilbake i bedriften. Dette skal vise seg å bli et problem for bedriften, ettersom bankene ikke ønsker å gi mer kreditt, mens firamet er nødt til å betale for varene og sitte på et stort varelager i en periode. Blue Ribbon/Nike lever altså på kreditt frem til de går på børs og får sprøytet inn egenkapital.

Noe jeg fant interessant er all innovasjenen som ser ut til å ha skutt fart i denne perioden. Nike var vistnok først ute med “vaffelmønster” i skosålen for å gi bedre grep mot underlaget. Før dette så var vistnok alle skosåler ganske like. Nike er også først ut med “luft” pumpet inn i sålene, dessverre så er ikke første utgaven av skoene godt nok testet, og må trekkes fra markedet.

Det er også ganske fascinerende å lese om hvor lojale de ansatte var, og hvor mye de var villig til å ofre for at eventyret skulle forsette. Disse ble belønnet med aksjeposter når firmaet gikk på børs i 1980.

Phil satt som CEO i Nike i nærmere 40 år, noe som må sies å være ganske eksepsjonelt. Og som han skriver i boken, han skulle ønske han kunne gjort det samme om igjen.

The Ride of a Lifetime

Bob Iger — administrerende direktør i The Walt Disney Company fra 2005 til 2020 — har skrevet om sin karriere fra han begynte i American Broadcasting Company (ABC) til han endte opp i sjefsstolen i Walt Disney.

Bob begynner som “løpegutt” i ABC Studios. Der var han ansvarlig for å slippe inn de riktige folka til riktig tid, og sørge for at alt som må gjøres klart blir gjort klart. Hans første sjef bruker firmaets penger, og folk, til å berike seg selv, noe Bob ikke ønsker å være med på. Sjefen hans finner ut av dette, og han får beskjed om at han ikke er “forfrembar” (Denne personen får senere sparken når dette blir oppdaget).

Han klarer å bytte seg over til ABC Sports, som på den tiden nyter stor respekt for sine høye seertall, og dermed også har “ubegrenset” tilgang til penger på sine prosjekter. Hans nye sjef godtar ikke at noe er umulig, i alle fall ikke før alt er prøvd. Bob klarer å ordne rettigheter til et sports arrangement i Nord Korea — uten å betale myndighetene i Nord Korea (noe som var og er en forbrytelse i USA, på grunn av sanskjoner mot landet).

Et av de første, og viktigste tipsene Bob kommer med i denne boken er: Ta ansvar for dine feil, ikke skyld på andre eller kom med bortforklaringer, men samtidig ta lærdom av dem.

Et annet råd er å ikke la kvaliteten på produktet gå på bekostning av de ansatte. Produktkvaliteten er viktig, men aldri så viktig at den skal gå ut over folk. Det vil bare føre til utbrenthet og misnøye, noe som igjen — over tid — vil forringe produktet.

Etter at ABC blir kjøpt opp, setter de nye eierene ham i førersetet for ABC Entertainment. De nye eierene gir Bob muligheten til å gjøre en jobb han selv ikke tror han er i stand til. Dermed lærer han at man må stole på folk, og av og til sette dem i posisjoner som de kan vokse i, selv om de kanskje ikke vet det selv enda. Som sjef i ABC Entertainment er han nå blitt sjef over sin gamle sjef, noe som også er en overgang man må være bevist på.

Etter at Walt Disney kjøper ABC/Cap Cities tror Bob at karrieren hans vil stoppe, og at det er på tide å finne seg en ny jobb. Litt spesielt i og med at det var viktig for Walt Disney at Bob ble med videre og signerer en 5-års kontrakt.

Etter mange år som leder av ABC blir Bob til slutt hyret inn som COO i Walt Disney, og blir dermed nummer to i organisasjonen, bak CEO Michael Eisner.

Michael mister til slutt styrets tillitt — og selv om Michael har æren for mye av verdiene som er skapt i Disney, så nytter det ikke når bedriften stagnerer. Animasjonsdelen av Disney ligger så si brakk, og avtalen med Pixar har skåret seg. Bob får en vanskelig tid med å overbevise styret om at han er riktig person, ettersom han har jobbet som COO i 5 år under Eisner, og de er redd at også han er låst i samme tankespor.

Bob får uventet hjelp fra en PR-rådgiver som forteller ham at han må komme opp med en prioriteringsliste på hva han vil gjøre som CEO — og han får maks ha 3 ting på listen. Når det gjelder prioriteringer så er det alt man får. Alt over 3 viser at man ikke har prioritering lenger.

Bob Iger blir ansatt som CEO i 2005, og en av hans første store beslutninger er å prøve å kjøpe Pixar. Til alt overmål klarer han å overbevise styret om strategien, og samtidig overbevise Steve Jobs om å selge. Pixar får beholde sin egen kultur, samtidig som lederene i Pixar John Lasseter og Ed Catmull blir i tillegg satt i førerstetet i Walt Disney Animation for å gi dem et løft.

Etter Pixar klarer han å overtale George Lucas til å selge Lucasfilm til Disney, og sikre seg rettighetene til Star Wars universet. Et vanskelig salg for George, og det blir ekstra sårt å se at Disney ikke vil bruke hans script når de lager nye filmer i Star Wars sagaen.

Det største oppkjøpet er av 21st Century Fox fra Rupert Murdoch. Prisen begynner på 28 dollar per aksje, men Comcast, som tidligere hadde prøvd å kjøpe Disney, kommer på banen med et høyere bud. På grunn av strenge konkurranseregler velger Fox å avstå budet, fordi det er for stor risk med at det vil trekke ut i tid og bli stemt ned av myndighetene.

Rett før styret i Fox skal stemme, så blir det klart at AT&T får lov å kjøpe Time Warner, og dermed kommer Comcast på banen med et nytt bud på 35 dollar per aksje. Disney legger seg på 38 dollar for å skape stor nok distanse til Comcast til at de forventer at Comcast dropper kortene. Comcasts tilbud er “all cash”, mens budet fra Disney er en kombinasjon av penger og akjser i Disney. Avtalen med Disney blir stemt igjennom og Comcast trekker seg ut av budrunden.

Bob skriver også litt om de tøffe valgene han har måttet tatt. Slik som å si opp ansatte, både ansatte som har oppført seg på en måte som ikke er forenlige med arbeidsgiveren (rasistiske twitter-meldinger er en av dem), men også ansatte som han selv har plassert i en rolle som de ikke har mestret. I de tilfelle ligger jo deler av skylden på Bob selv.

I slike samtaler, skriver han, er det viktig å ikke begynne med “small talk”, men gå rett på sak, og si at dette er en vanskelig samtale, og begrunne hvorfor beslutningen har blitt sånn og hvorfor du ikke tror det er håp om bedring. Forhåpenligvis er det en samtale som allerede er unnagjort tidligere.

“Inovate or die” — Bob stresser det faktum at man må ta risker og ikke stagnere. Og av og til må man være villig til å ta kortsiktige tap for å sikre fremtidig vekst. Slik som når de startet opp Disney+, da måtte de ta et tap på lisenser siden Netflix ikke lenger fikk lov å strømme Disneys innhold.