I dag kjøpte jeg, for første gang i år, VG, og det utelukket basert på informasjon jeg fikk via Twitter. For å klargjøre litt; Noen jeg følger på Twitter, som i skrivende stund er 222 stykker, hvor mange som er norske aner jeg ikke, refererte til en video på VG hvor en kar fra VG snakket fint og flott om hvordan han hadde sendt sine fotografer ut for å forevige Norge i løpet av 24 timer og at resultatet skulle på trykk i VG Fredag. Et fredags magasin, tilfelle navnet ikke gav det bort. Jeg har såpass liten tro på VG at jeg vanligvis ikke klikker på lenker dit. Men, som Twittere sikkert kjenner til, så er 140 tegn liten plass hvis man skal formidle en melding sammen med nettadressen, så derfor forkortes gjerne nettadressene. Og når man har forkortet en adresse er det umulig å si hvor du havner før du klikker på den.

Uansett. Jeg kjøpte altså VG, og VG Fredag, hvor temaet var foto. Et tema som forresten interesserer meg noe grenseløst, eller iallefall over middels. Her var det først en liten “lær å ta gode bilder” skole, skrevet av en av VGs fotografer, husker ikke navnet, er neppe viktig. Rimelig god artikkel, men terper på det samme gamle som vi egenlig vet. Gå nærmere motivet, ta mye bilder og drit i å stille opp ungene forran kamera. Oppstilte bilder blir sjelden bra.

Etterpå var det en pen samlig bilder hvor noen var spredt over to sider, mens andre var litt mindre. Felles var en god og informativ billedtekst, hvor overkant mye av informasjonen var hentet fra Wikipedia og SSB. Ble fort litt mye tall, men greit nok, informativt var det jo. Resten av avisa leste jeg egenlig ikke så nøye, men fikk med meg at Snåsamannen brenner brev. Nyttig informasjon. De rosa sidene, også kalt sportsbilaget, droppet jeg i det hele. Kort fortalt kostet hele stasen meg 15 kroner. Var det verdt det? Sannsynligvis ikke. Kommer jeg til å kjøpe VG igjen i nær fremtid? Neppe.

Jeg vil ha aviser som skriver om nyheter, og som gjerne bruker litt tid på gravende journalistikk. Jeg tiltrekkes ikke av store, sorte fonter som bærer sjokkerende overskrifter. “Slik var Jackson-barnas HEMMELIGE LIV” er ikke sjokkerende, ei heller interessant. Iallefall ikke som førstesidestoff. Det samme står forøvrig på forsiden av Se & Hør, riktignok litt anderledes formulert, men så stiller vel VG kanskje i samme klasse.

Til sist vil jeg berømme fotografene i VG for en god jobb. For meg virket det som mer solid arbeid enn det journalistiske ord som står skrevet på trykk, men det kan vel kanskje ikke skyldes på journalistene, men mer avisens ledere som presser ned tiden per reportasje og presser opp antall dårlige nyheter med overskrifter som kan regnes som en parodi på seg selv.