Dette er noe av det sterkeste og mest fascinerende jeg har lest. På knappe 10 år går Tara fra å ha ingen utdannelse — og leve i et sterkt religiøst og undertrykkende hjem — til å få seg en doktorgrad fra Cambridge.

Tara Westover skildrer oppveksten godt, men også urovekkende. Galskapen — la oss være ærlige å kalle den det — blir verre og verre. Det er et under at ikke liv går tapt — og det er kanskje også litt av problemet. For hver gang noen blir hardt skadd så er det urter og oljer som skal helbrede. Leger og sykehus stoler man ikke på, de er nemlig agenter som vil hjernevaske deg, i følge foreldrene. Dermed blir enhver som overlever også et bevis på at akkurat Guds vilje. At disse metodene fungerer bedre enn hva en lege ville klart.

Det er vrient å ikke trekke på smilebåndet når man leser at moren diagnoserer seg selv med kreft, for å så helbrede seg. Nok et bevis på Guds helbrendende kraft. Men det er samtidig trist å tenke på at disse foreldrene har fått 7 unger, men aldri prøvd å beskytte dem mot annet enn myndighetene, som de i sitt forvrengte bilde har skapt som en fiende. Det er også dette som er bakteppet til at Tara aldri har hatt en skolegang, eller en fødselsattest, før hun selv ber om det.

Utdannelsen har også sin pris, og på veien må hun bryte kontakten med familien. Som en observartør til historien — som jeg jo er — er det lett å tenke at det var det til det beste, og at hun burde tatt valget tidligere. Men det å skaffe seg sin egen identitet etter å ha levd — hjernevasket — en identitet som foreldrene har skapt, er ingen lett oppgave.

Boken forteller en historie om en oppvekst preget av mental lidelse, hvor ingen vet hva mental lidelse er, og hvor ingen ønsker å ta imot hjelp. Og om hvordan noen i søskenflokken likevel kom seg ut og fikk sett verden, sin familie og ikke minst seg selv med nye øyne.