Ikke mine ord, men Sanna Sarromaa. Hun skriver i en kronikk i VG at hun ikke har vært borti et land der befolkningen skriver sitt eget morsmål så dårlig som i Norge. Og akkurat på det punktet er det vanskelig å være uenig — for jeg vet jo ikke hvor mange land hun har vært borti. Men i følge kronikken så er det først og fremst Finland og Frankrike hun sammenligner oss med.

Sanna Sarromaa er en omdiskutert skikkelse i norsk offentlighet. Kanskje mest kjent som “hun som hater norge, men ikke vil flytte hjem til finland” — satt litt på spissen. Men akkurat i denne kronikken har hun likevel et poeng. Hvis vi først kan legge stoltheten litt til side. Nordmenn er dårlige til å skrive norsk. Det er et faktum. Si hva du vil, men folk blander “og” og “å” over en lav sko. Selv journalister faller for å bruke ordet “sjanse” når de egenlig mener “risiko”. Og akkurat der tenker du kanskje, “er det så farlig da?” Vel, det er to ord som betyr noe ganske forskjellig. Så budskapet blir jo fort noe ganske annet når du blander disse to.

For å ikke snakke om “i forhold til”-syken som har rammet landet. Jeg har sett setninger som har “i forhold til” i seg to ganger før punktum, den begynte med ordene “I forhold til”. Setningen gav faktisk ikke mening. Dette var sågar i en årsrapport, hvor man skulle tro at hele poenget var å få frem, vel, et poeng med en mening.

Sanna skriver videre at dette er språkrådets feil. Akkurat det er jeg ikke helt sikker på. De godtar nok litt for mye, men de er ikke særlig toneangivende lenger. Selv ikke regjeringen hører på språkrådet. På en annen side, når språkrådet (og ordbøkene) aksepterer “et kompliment” fremfor “en kompliment” så viser det en resignasjon. Jeg har faktisk resignert selv et par ganger. Før var jeg veldig påpasselig når jeg skrev “Internett”, men i det siste har jeg nok latt “internett” (med liten “i”) passere i større og større grad.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke skriver perfekt norsk. Men jeg prøver.