I nostalgiens fengslende grep

Jeg kan like gjerne innrømme det: Jeg har lett for å ta vare på ting jeg ikke trenger – i nostalgiens navn, selvsagt. Dessuten vet man jo aldri når man får brukt for noe. Ja, bortsett fra det jeg har funnet den siste uka da, det er jeg ganske sikker på.

Det er en fin linje mellom det å være en samler, og det å bare samle på ting. Jeg kunne sagt at jeg balanserer hårfint på den grensen – men det ville vært en løgn. Sannheten er nok at jeg har gått over den grensen for en god stund siden.

Etter at jeg i forrige uke skrev om hvor tafatt webdesign har blitt, begynte jeg å lure på om jeg hadde noen eksempler på mine egne verk fra 2000-tallet liggende. Og det er det gode muligheter for at jeg har, for det mangler ikke på ting jeg har tatt vare på fra den perioden.

Nostalgiens skraphaug

En liten titt inn på rommet jeg bruker som oppbevaringsplass var ganske avslørende.

For hva skal jeg egentlig med min første bærbare datamaskin? En IBM ThinkPad X31 – produsert i 2003 – med 1.4 GHz prosessor, 256 MB ram (oppgradert til 1 GB) og med 40 GB harddisk. I perfekt stand, i alle fall var den det inntil laderen sluttet å virke for cirka ti år siden.

Eller hva med en Xbox? Den originale fra 2002, med mod chip og større harddisk. Jeg har nesten ingen spill til den, men hva så?

Jeg fant til og med en stasjonær PC der inne. Den var ikke vanskelig å se heller, med sine 67 cm i høyden og 23 kilo, er det ikke akkurat noe man tar under armen. Jeg fant en til, men den ble brukt som bord, så den var det lettere å overse.

Et nostalgisk bilde av innsiden av en datamaskin. I forgrunnen sees fire harddisker, i bakgrunnen hovedkort med prosessor og vifte.

Noe av det nyere jeg hadde liggende var faktisk en iPad. Første utgave, fra 2010, selvsagt. Fungerer helt fint, men kanskje litt treig. Helt umulig å få fatt i apper er det også, Apple sluttet å støtte den alt i september 2012.

Mer enn bare elektronikk

Men det er ikke bare datamaskiner jeg har samlet på. I en eske fant jeg 7 sesonger med Buffy (the Vampire Slayer) på CD. Skulle jeg ønske å se den serien igjen, noe jeg har svært liten tro på, så vil jeg tippe den finnes i bedre kvalitet på en eller annen strømmetjeneste. Dessuten er jo CD-ROM-en utryddingstruet.

Listen over artefakter jeg har samlet på er altså lang, men neppe særlig spennende. Kanskje med unntak av Bubble Booble på kassett. Det må da være et samleobjekt? Nei, vent, det var bare omslaget som er originalt. Nei, her er det ikke mye å skryte over.

Ikke fant jeg det jeg egentlig lette etter heller, noe som kanskje er like greit. Jeg har en mistanke om at hukommelsen pynter litt på sannheten, og at jeg aldri var så god på webdesign – men jeg kan leve godt på minnene.

Det er en ting til jeg må innrømme – denne gangen overfor meg selv: Her må det ryddes.

Tipper du ikke så den komme.

1 thought on “I nostalgiens fengslende grep

Leave a Reply