Phil Knight — Mannen som startet Nike har skrevet en overraskende åpen og ærlig bok om både ham selv og firmaet han startet sammen med sin tidligere trener, Bill Bowerman.

Kapitlene er delt opp etter årstall, og begynner i 1962, når Phil ønsker å satse alt på en “crazy” ide om å importere sko fra Japan. Han reiser på en rundtur i Asia og Europa, og legger turen innom Japan for å snakke med skoprodusenter. Her klarer han å overtale et firma til å gi han rettigheter på å importere å selge deres sko i USA. Han har på dette tidspunktet ikke noe firma, men oppgir at han representerer Blue Ribbon, et foretak han starter når de første skoene dukker opp.

De første skoene selger han fra bilen sin. Som tidligere løper har han kontakter i idretten, og siden han brenner for sporten så viser han seg å være en god selger — i motsetning til leksikonene han prøvde å selge når han var på reisen sin i Asia/Europa.

Phil skriver om årene fra 1962 til 1980, perioden frem til firamet går på børs, i tillegg til et siste kapittel som er skrevet i “nåtid”, hvor Phil diskuterer det å skrive boken, og hvordan det har vært å gå igjennom historien på nytt. Selv de bitene som både han og kona gjerne skulle ha sluppet å gjennoppleve.

I perioden det skrives om så dobles salget fra år til år, til kreditorenes store skrekk, fordi Blue Ribbon ikke sparer opp egenkapital, men putter alt tilbake i bedriften. Dette skal vise seg å bli et problem for bedriften, ettersom bankene ikke ønsker å gi mer kreditt, mens firamet er nødt til å betale for varene og sitte på et stort varelager i en periode. Blue Ribbon/Nike lever altså på kreditt frem til de går på børs og får sprøytet inn egenkapital.

Noe jeg fant interessant er all innovasjenen som ser ut til å ha skutt fart i denne perioden. Nike var vistnok først ute med “vaffelmønster” i skosålen for å gi bedre grep mot underlaget. Før dette så var vistnok alle skosåler ganske like. Nike er også først ut med “luft” pumpet inn i sålene, dessverre så er ikke første utgaven av skoene godt nok testet, og må trekkes fra markedet.

Det er også ganske fascinerende å lese om hvor lojale de ansatte var, og hvor mye de var villig til å ofre for at eventyret skulle forsette. Disse ble belønnet med aksjeposter når firmaet gikk på børs i 1980.

Phil satt som CEO i Nike i nærmere 40 år, noe som må sies å være ganske eksepsjonelt. Og som han skriver i boken, han skulle ønske han kunne gjort det samme om igjen.

Bob Iger — administrerende direktør i The Walt Disney Company fra 2005 til 2020 — har skrevet om sin karriere fra han begynte i American Broadcasting Company (ABC) til han endte opp i sjefsstolen i Walt Disney.

Bob begynner som “løpegutt” i ABC Studios. Der var han ansvarlig for å slippe inn de riktige folka til riktig tid, og sørge for at alt som må gjøres klart blir gjort klart. Hans første sjef bruker firmaets penger, og folk, til å berike seg selv, noe Bob ikke ønsker å være med på. Sjefen hans finner ut av dette, og han får beskjed om at han ikke er “forfrembar” (Denne personen får senere sparken når dette blir oppdaget).

Han klarer å bytte seg over til ABC Sports, som på den tiden nyter stor respekt for sine høye seertall, og dermed også har “ubegrenset” tilgang til penger på sine prosjekter. Hans nye sjef godtar ikke at noe er umulig, i alle fall ikke før alt er prøvd. Bob klarer å ordne rettigheter til et sports arrangement i Nord Korea — uten å betale myndighetene i Nord Korea (noe som var og er en forbrytelse i USA, på grunn av sanskjoner mot landet).

Et av de første, og viktigste tipsene Bob kommer med i denne boken er: Ta ansvar for dine feil, ikke skyld på andre eller kom med bortforklaringer, men samtidig ta lærdom av dem.

Et annet råd er å ikke la kvaliteten på produktet gå på bekostning av de ansatte. Produktkvaliteten er viktig, men aldri så viktig at den skal gå ut over folk. Det vil bare føre til utbrenthet og misnøye, noe som igjen — over tid — vil forringe produktet.

Etter at ABC blir kjøpt opp, setter de nye eierene ham i førersetet for ABC Entertainment. De nye eierene gir Bob muligheten til å gjøre en jobb han selv ikke tror han er i stand til. Dermed lærer han at man må stole på folk, og av og til sette dem i posisjoner som de kan vokse i, selv om de kanskje ikke vet det selv enda. Som sjef i ABC Entertainment er han nå blitt sjef over sin gamle sjef, noe som også er en overgang man må være bevist på.

Etter at Walt Disney kjøper ABC/Cap Cities tror Bob at karrieren hans vil stoppe, og at det er på tide å finne seg en ny jobb. Litt spesielt i og med at det var viktig for Walt Disney at Bob ble med videre og signerer en 5-års kontrakt.

Etter mange år som leder av ABC blir Bob til slutt hyret inn som COO i Walt Disney, og blir dermed nummer to i organisasjonen, bak CEO Michael Eisner.

Michael mister til slutt styrets tillitt — og selv om Michael har æren for mye av verdiene som er skapt i Disney, så nytter det ikke når bedriften stagnerer. Animasjonsdelen av Disney ligger så si brakk, og avtalen med Pixar har skåret seg. Bob får en vanskelig tid med å overbevise styret om at han er riktig person, ettersom han har jobbet som COO i 5 år under Eisner, og de er redd at også han er låst i samme tankespor.

Bob får uventet hjelp fra en PR-rådgiver som forteller ham at han må komme opp med en prioriteringsliste på hva han vil gjøre som CEO — og han får maks ha 3 ting på listen. Når det gjelder prioriteringer så er det alt man får. Alt over 3 viser at man ikke har prioritering lenger.

Bob Iger blir ansatt som CEO i 2005, og en av hans første store beslutninger er å prøve å kjøpe Pixar. Til alt overmål klarer han å overbevise styret om strategien, og samtidig overbevise Steve Jobs om å selge. Pixar får beholde sin egen kultur, samtidig som lederene i Pixar John Lasseter og Ed Catmull blir i tillegg satt i førerstetet i Walt Disney Animation for å gi dem et løft.

Etter Pixar klarer han å overtale George Lucas til å selge Lucasfilm til Disney, og sikre seg rettighetene til Star Wars universet. Et vanskelig salg for George, og det blir ekstra sårt å se at Disney ikke vil bruke hans script når de lager nye filmer i Star Wars sagaen.

Det største oppkjøpet er av 21st Century Fox fra Rupert Murdoch. Prisen begynner på 28 dollar per aksje, men Comcast, som tidligere hadde prøvd å kjøpe Disney, kommer på banen med et høyere bud. På grunn av strenge konkurranseregler velger Fox å avstå budet, fordi det er for stor risk med at det vil trekke ut i tid og bli stemt ned av myndighetene.

Rett før styret i Fox skal stemme, så blir det klart at AT&T får lov å kjøpe Time Warner, og dermed kommer Comcast på banen med et nytt bud på 35 dollar per aksje. Disney legger seg på 38 dollar for å skape stor nok distanse til Comcast til at de forventer at Comcast dropper kortene. Comcasts tilbud er “all cash”, mens budet fra Disney er en kombinasjon av penger og akjser i Disney. Avtalen med Disney blir stemt igjennom og Comcast trekker seg ut av budrunden.

Bob skriver også litt om de tøffe valgene han har måttet tatt. Slik som å si opp ansatte, både ansatte som har oppført seg på en måte som ikke er forenlige med arbeidsgiveren (rasistiske twitter-meldinger er en av dem), men også ansatte som han selv har plassert i en rolle som de ikke har mestret. I de tilfelle ligger jo deler av skylden på Bob selv.

I slike samtaler, skriver han, er det viktig å ikke begynne med “small talk”, men gå rett på sak, og si at dette er en vanskelig samtale, og begrunne hvorfor beslutningen har blitt sånn og hvorfor du ikke tror det er håp om bedring. Forhåpenligvis er det en samtale som allerede er unnagjort tidligere.

“Inovate or die” — Bob stresser det faktum at man må ta risker og ikke stagnere. Og av og til må man være villig til å ta kortsiktige tap for å sikre fremtidig vekst. Slik som når de startet opp Disney+, da måtte de ta et tap på lisenser siden Netflix ikke lenger fikk lov å strømme Disneys innhold.