Knut Knutsen O.A.S skuer utover rådhusplassen i Haugesund. Rådhuset ble gitt i gave til byen i 1921. Hans kone, Elisabeth, gav penger til utsmykking av rådhusplassen i 1947.
Nok engang så var jeg på feil sted til feil tid, eller noe sånt. I går tok jeg turen opp på Helgelandsfjellet for å fotografere det fine lyset i solnedgang, bare for å oppdage at det samme fjellet jeg sto på skygget for motivet jeg hadde sett for meg.
I dag dro jeg til Haugesund i håp om at skyene ville lyse opp like sterkt som dagen før. Det skjedde altså ikke. Men om ikke noe annet så fikk jeg øvd meg litt på komposisjon. Først ut var Haugesund rådhus. Ingen av bildene er noe særlig bra, men de har potensialet hvis det rette lyset dukker opp.
For en stund tilbake så jeg et foredrag med den amerikanske fotografen Sam Abell, som blant annet har jobbet for National Geographic, hvor han forteller om hvordan han jobber med komposisjon når han skal ta bilder. Og det som gikk igjen under mesteparten av foredraget var “compose and wait”, komponer (bildet) og vent. Vent på det rette lyset, de rette personene eller det rette ansiktsuttrykket.
“Compose and wait” – Sam Abell
Det er kanskje ikke så lett å forklare, men når man ser foredraget og bildene som blir vist så er det lett å forstå hva han mener. Ett eksempel er å finne rett bakgrunn og rett lys, og bare vente på at noe eller noen skal bevege seg inn i bildet og gi det liv. Og ganske ofte er dette lett å forutse. Er man i en travel handlegate er det lett å se for seg at en person vil haste forbi i komposisjonen man har valgt seg. Andre ganger kan det ta lengre tid, men driver man med fotojournalistikk så finnes det ingen snarveier.
En annen ting Sam Abell er flink til er å se horisonten. Å plassere motivet under eller over horisonten, ikke midt på. Han passer til og med på at skyggene ikke er i kontakt med andre elementer som kan distrahere.
Ett av de beste eksemplene er helt i starten på videoen til 2 minutter inn hvor han viser et bilde av fire kvinner som går over en bro, alle med lignende klesdrakt. Alle går på samme linje inn i bildet og gir det hele dybde og en historie. Her viser han både sluttresultatet og bildene som ledet opp til det øyeblikket. Veldig interessant.
Som han selv sier: “Dette bilde ble ikke tatt på 1/60 sekund, det ble tatt på en halvtime”. Han finner utsnittet først, og venter.
Siste eksemplet jeg ønsker å vise, som ett slags bevis for at dette går igjen for fotojournalister spesielt, er i denne utgaven av DigitalRev TV hvor Vincent Laforet er gjest. Se fra 4 minutter og 50 sekunder ut i videoen, eller gå rett til 5:40 for å høre det fra Vincent selv. Alt handler om å finne mønster, og dermed, på en måte, kunne forutse hva som vil skje.
Vincent har vunnet en Pulitzer Prize, og er blant annet kjent for kortfilmen Reverie i 2009 som viste hva som var mulig å få til med video-funksjonaliteten som ble introdusert med Canon 5D Mark 2, og som kanskje kan ta mye av æren for populariteten til at digitale speilreflekskamera blir brukt innen film- og tv-produksjon i dag.
For meg handler “compose and wait” om bevisstgjøring. Det er mye det samme som gjøres når man skal ta et landskapsfoto, man tenker bare ikke like mye over det. Man finner motivet, så må man kanskje vente litt på soloppgangen eller solnedgangen. Etter å ha sett disse eksemplene er jeg mye mer bevisst på dette.
I andre enden har vi kanskje det vi kan kalle “compose and instruct”, hvor fotografer instruerer motivet/modellens plassering, klessdrakt og utrykk. Altså iscenesatt fotografering, men det får bli til en annen gang.
