Tag Archives: vindafjord

På tur: Sætrafjellet

Med sine 524 meter over havet er ikke Sætrafjellet blant de høyeste i Vindafjord, men heller ikke blant de minste. Utsikten er det ingenting å utsette på. Invitasjonen som kom på epost derimot var mye kjedeligere enn for både Gråhårjo og Moldebrekka.

Bli med Hatteland i samarbeid med lokalguide Roald Årvik invitere te fjelltur frå kyrkja i Vikebygd.

Uansett, når årets Vikebu 2014 inviterer på  tur så er ikke jeg den som takker nei. Stien fra Vikebygd og opp er helt ny, men ligger alt på ut.no og er også et mål på telltur.no.

På parkeringsplassen ved Kjerka, i strålende solskinn, møtte 10 personer og en hund, alle klare til å ta seg til topps. For å komme til selve turstien så går man først tilbake mot krysset på fylkesveien, tar til venstre noen meter før man igjen tar av til høyre på en grusvei. Følg denne til det kommer en grind på høyre hånd, den skal være merket. Følg skogsstien oppover til man kommer til ett nedtråkket gjerde. Herfra er det bare å følge merkepinnene.

Årets Vikebu 2014 viser stolt frem bygda
Årets Vikebu 2014 (til venstre) viser stolt frem bygda.

Stien er sånn passe bratt fra start av, men dette gjør også at man relativt fort kommer høyt nok til å få fin utsikt over Vikebygd på godt tilrettelagte utsiktspunkt.

Dagen vi gikk tur, fredag den 13., var det en litt kald nordavind. Denne var ikke så sjenerende så lenge vi holdt oss under tregrensa, men når vi kom over denne ble det betraktelig kjøligere. Så når vi kom til stemmen ved Stemmevatnet valgte flere å ta på seg ekstra jakke.

På med ekstra plagg mot nordavinden
På med ekstra plagg mot nordavinden.
En av de siste stigningene før toppen på Sætrafjellet.
En av de siste stigningene før toppen på Sætrafjellet.

Turen til toppen tok oss 1 time og 30 minutter, men det inkluderte en del stopp på veien for å nyte utsikten (og få igjen pusten for de som trenger å puste). På toppen finner en både turbok/besøksbok og kodeord som kan brukes på telltur (men ikke på SMS).

Turboka ble sendt rundt.
På toppen av Sætrafjellet ble Turboka ble sendt rundt til alle i følget.

Etter å ha skrevet oss inn i manntallet, og tatt de obligatoriske selfiene, fant vi en liten skrent på sør-øst siden vi kunne gjemme oss bak (for vinden) og innta litt medbrakt niste. På vei tilbake fikk vi en guidet, men umerket, tur over til Slåtteskarnuten. Men fortvil ikke, det finnes også en merket sti.

På vei ned fra fjellet
På tilbaketuren etter å ha vært på Sætrafjellet og Slåtteskarnuten.

Nok en fantastisk tur unnagjort. Anbefales. Turen er middels krevende i følge ut.no, men med noen innlagte pauser så er det absolutt noe (nesten) alle kan gjennomføre.

Fakta om Sætrafjellet

Høyde   : 524 m.o.h
Lengde  : Cirka 7,4 km
Tidsbruk: Cirka 2 1/2 time tur/retur
Sted    : Vikebygd, Vindafjord, Rogaland

Les mer om turen på ut.no

Stemningsbilder på vei til jobb

Det er utrolig fint landskap på vei både til og fra der jeg jobber. Og akkurat nå passer soloppgang og solnedgang ganske bra med arbeidsdagen, noe som gjør det mye lettere å være på rett sted til rett tid uten å måtte bruke for mye av fleksitidsordningen.

Denne uken har det i tillegg vært veldig fint vær. Temperaturer på +/- 0 grader, klar luft og noen hint av lette skyer som kan gi litt tekstur i landskapet. Litt dybde om man vil.

Vatsvatnet
En liten holme i Vatsvatnet, Vindafjord kommune.

Det er sikkert en del kollegaer som har lurt på om jeg har hatt bilproblemer der jeg står parkert langs veien. Jaktet på det rette motivet, og det rette lyset. Bilde over er bare ett av mange hvor jeg prøvde forskjellige utsnitt, vinkler og brennvidde.

Isvik i Skjold, Vindafjord kommune
Isvik i Skjold, Vindafjord kommune.

Rett før soloppgang kommer de varme fargene i spill. Og dette i kombinasjon med refleksjon i stille vann gir noe helst spesielt. Her har jeg valgt å bruke silhuetten av trær som forgrunn. Legg merke til at trærne ikke er “høyere” enn vannet i bakgrunnen, og dermed står sterkere frem i bildet. Hadde jeg tatt bilde lengre nedenfra så ville tretoppene forsvunnet i mørket fra fjellene i bakgrunnen.

Jeg er en stor tilhenger av å få mest mulig rett i kamera. Så bildene du ser her har kun vært igjennom mindre justeringer i Lightroom. Da snakker vi om det som vanligvis blir gjort med bilder tatt i RAW-format. Fargekorreksjon, kontrast og eventuell beskjæring/retting av horisont. I enkelte tilfeller må jeg også fjerne støv som ligger på kamerasensoren i påvente av neste rens.

Har du kjørt forbi en plass du synes ser fin ut i soloppgangen? Ta med deg kamera neste gang og unn deg litt kvalitetstid før jobben. Det kan ha en ganske beroligende effekt hvis du gjør det rett.

Siste rest av sommer

Uka som gikk ser ut til å ha vært det siste forsøket på å få litt sommervær til vestlandet, med temperaturer godt opp mot, og av og til over, 20 grader. Vi kan bare håpe på å få noen fine høstdager i tiden fremover. Så langt så lover ikke Yr annet enn regn så lang varslet viser.

Det er nå når høsten nærmer seg at det litt “magiske” lyset dukker opp. Gjerne i kombinasjon med lett morgentåke og dis over vann som fremdeles er litt varmere enn luften rundt. Så onsdags morgen sto jeg litt tidligere opp enn normalt. Pakket turklær og kamerautstyr, og satte kursen mot ett fint vann hvor jeg satset på at soloppgangen ville gjøre landskapet om til noe eventyrlig.

Fra klokken 7 til litt over 8 sto jeg i disen og ventet på at solen skulle bryte igjennom mens jeg prøvde å gjette meg til hva som kunne være mulige motiv, og hvor lyset først ville treffe. Når de første solstrålene slapp gjennom var det ett syn ut av en annen verden. Men komposisjonen jeg hadde satt opp badet dessverre i skygge, så da var det bare å gå etter lyset og prøve å se hva som kunne virke.

Når alt kom til alt så ble ikke resultatet helt som forventet. Men det er slik man lærer av. Denne gangen hadde jeg feilberegnet hvor solen ville bryte igjennom, hva som ville bli opplyst og hva som ville stå igjen i skyggen. Det betyr ikke at bildene ble dårlige, men rett og slett at jeg hadde sett for meg noe annet når jeg sto opp den morgenen.

På fredagen, etter en lang og slitsom uke, og med dystre værutsikter fra lørdagskvelden og fremover, bestemte jeg meg for å ta en sikkelig kveldstur for å nyte stillheten og solnedgangen. Fra Valhest.

Litt etter klokken 6 om kvelden parkerte jeg på Stakkestad og satte kursen mot Valhest. En tur jeg har gått mange ganger før. Kanskje ikke den mest teknisk krevende, men som helt klart får opp temperaturen ganske fort med sin “rett-på-sak” stigning ganske tidlig.

Denne kvelden var det en del skyer, og en stund så det ikke ut som det ville bli noen sikkelig solnedgang. Men jeg vet bedre. Den ville komme frem fra skyen den gjemte seg bak når den bare kom lavt nok i horisonten. Det er noe helst spesielt med det varme lyset som kommer når kveldsolen lyser opp fjell og fjord.

Hodnafjellet bader i lys fra kveldssola.

I rundt en halvtime gikk jeg rundt på toppen og prøvde å finne de beste utsnittene og det beste lyset. Både med normalobjektiv (50mm) og ett teleobjektiv (200mm). Og når solen til slutt forsvant var jeg godt fornøyd. Både med bildene, men mest av alt den fantastiske følelsen av å ha latt tankene få fri og bare nyte naturens stillhet.

I retning Vikebygd og Gråhorjo.

På vei ned så begynte, som vanlig, mitt høyre kne å skape seg. Heldigvis gav det seg litt når den verste nedstigningen var unnagjort, og jeg slapp å ta smertestillende for å sove om natten. På vei ned kom også påminnelsen om at det nå fort blir mørkt etter at solen har gått ned i horisonten. Hadde det vært overskyet ville nok turen ned blitt en større utfordring enn den ble, men herfra bør jeg nok tenke på å pakke hodelykt også når jeg skal ut på tur om kvelden.

Som jeg nevnte innledningsvis; vi kan bare håpe på å få noen fine høstdager i tiden fremover. Det er få ting som kan måle seg med morgen- eller kveldssol i kombinasjon med friske høstfarger på trærne. Og skulle disse fine høstdagene komme, så har jeg litt oppspart fleksitid på jobb som lett kan ofres.

På tur: Moldebrekka

Endelig en tur i regi av noen andre enn meg selv. Nok en gang har en kollega tatt på seg oppgaven å føre oss til fjells. Invitasjonen var ikke til å ta feil av.

Det kan jo være flere enn meg som i sommer er blitt litt ekstra brei over den delen man sitter på, og som trenger å bevege seg litt.

Det siste kan jeg være enig i. Men jeg vil ikke ha det på meg at jeg sitter på magen. Det er iallfall den som har vokst i takt med at lommeboka har krympet. Godt ferien er over.

Vi begynte turen ved Eikesdalvegen og gikk opp til Veldehytta. Det går traktorvei helt opp til hytta, men ikke lenger. Herfra må man ha fottøyet i orden.

Mange gode turalternativer åpenbarer seg når man er ved Veldehytta.
Mange gode turalternativer åpenbarer seg når man er ved Veldehytta.

Turen opp til Moldebrekka tok oss rundt 1 time og 30 minutter, inkludert en liten stopp på Veldehytta for å signere gjesteboka. Det var mye bløtt terreng den første delen fra hytta, men det ble selvsagt mye bedre i høyden.

Rett etter at vi hadde nådd toppen kom dessverre tåka rullende innover oss, og landskapet ble erstattet av en grå masse.

Utsikt fra Moldebrekka mot Ølensvåg.
Utsikt fra Moldebrekka mot Ølensvåg.
Vi satte kursen videre i nytt "landskap"
Vi satte kursen videre i nytt “landskap”

På vei nedover lettet været igjen, og når vi var vel fremme på parkeringsplassen så tittet sola frem.

Det ble dessverre lite gode bilder fra denne turen. Overskyet vær gjorde lyset flatt, noe som er flott for detaljbilder, men dårlig når man skal prøve å fange litt landskap. Regntunge skyer hadde gjort seg mye bedre. Men man kan ikke kontrollere været.

Litt informasjon og kart

Moldebrekka, eller Moldbrekka, ligg på 619 meter over havet i Vindafjord kommune. Vår rundtur (se kart) var på 10,5 kilometer. En del av dette gikk utenom oppmerket sti. Totalt brukte vi 3 timer på denne turen, inkludert pauser. Men jeg vi si vi holdt godt tempo når vi først var i gang.

Vår rundtur. Veldehytta ligger der de tre linjene møtes.

 

På tur: Gråhårjo

Med sine 740 meter er Gråhårjo så absolutt et av høydepunktene i Vindafjord. Så når finværet meldte sin ankomst i slutten av mai, tok en kollega på seg oppgaven å guide frivillige opp til toppen en fredags ettermiddag.

E-posten var lovende og lokket umiddelbart.

For at dere ikke skal bli alt for slappe i den enden dere sitter på hele dagen, så vil undertegnede påta seg jobben å guide dere opp Gråhorjo (740 m.o.h.) på Bjoa. Vi tar naturligvis den brattestes veien.

Når fredagen kom var vi 16 stykker som møtte opp ved vannverkets renseanlegg på Bjoa klar for en fjelltur i sol, og med en temperatur på godt over 20 grader.

De første hundre meterne går på en fin grusvei, men vi dreier ganske fort av mot venstre og kommer inn på en grovere skogsvei. Derfra er det noen hundre meter til det nok en gang går til venstre, og vi begynner på den første sikkelige oppstigningen.

Sånn går det mesteparten av veien. Oppover. I enkelte partier flater det litt ut, mens i to-tre andre går man faktisk litt nedover før man tar fatt på en ny oppstigning. Det er ikke mye utsikt å snakke om før vi bryter tregrensen, men derfra tar den seg til de grader opp også.

 

Det merkelige med slike høye fjelle er at man så si aldri ser toppen. Man tror man ser toppen, men når man er nesten oppe ser man nok en topp stige opp i bakgrunnen. Slik gikk turen oppover. En ny topp avløste den forrige.

Rett før siste topp ligger et vann, og rett etter begynner sannsynligvis den tøffeste oppstigningen. Jeg er usikker på om stien faktisk går opp der, men det er jo gjerne på “sjarmør”-etappen at konkurranseinstinktet slår til. Her snakker vi armer og bein for å kjempe seg oppover.

Det er den høyeste toppen jeg har gått opp til nå, og den kan jeg anbefale på det varmeste. En sikkelig kosetur. Ikke glem niste og vann, og kle deg etter forholdene. Det kan være stor variasjon i effektiv temperatur med en slik høydeforskjell.

Da er det vel ikke annet å gjøre enn å ønske en god tur. Og husk: det finnes alltid en ny topp bak den gamle.

Mer informasjon om Gråhårjo kan leses på Bjoanett.