På tur: Valhest

Da var turen kommet til Valhest. Egentlig hadde jeg tenkt å gå fra Aksdalsbrekka, men siden jeg ikke har vært på Valhest siden barneskolen, konkluderte jeg med at det kunne være smart å følge en merket sti denne gangen. Turen fra Aksdalsbrekka ville også vært røft dobbelt så lang i luftlinje, og det er en linje jeg sjelden følger.

Valhest
Ingenting å utsette på været.

Tysvær kommune har listet opp tre alternative ruter til Valhest. De forskjellige startpunktene er Stakkestad, Lilleland (ved fylkesgrensa) og Alvanuten. Jeg gikk for Stakkestad, som også betyr at jeg gikk fra Stakkestad. Veien hit er godt merket, det er også godt med parkeringsplasser. For å komme seg fra parkeringen til stien må man gå gjennom et gårdstun.

Valhest
Langt, langt borte (men i denne galaksen) ligger Valhest.

Turen begynner egenlig ganske greit. Man går gjennom litt gjørme, mer gjørme, en bekk og litt mer gjørme. Så begynner plutselig en stigning som er nok til at jeg innser tre ting:

  • Jeg kunne kanskje vært i bedre form.
  • Denne T-skjorta bør kanskje ikke brukes på jobb i morgen.
  • Nå er jeg utrolig glad for at jeg tok med vann.

Naturligvis går punkt en fort over. Når kroppen har fått opp temperaturen og hjertet har fått tilbake den normale rytmen går resten av turen smertefritt. Og selv når jeg returnerer til bilen føler jeg at jeg kunne gått i flere timer til. De to andre punktene står jeg imidlertid fast på.

Valhest
Godt merket. Selv på loddrette stier.

Omtrent hele veien opp kan man se Steinsfjellet i sør-vest. Når man kommer seg litt opp i høyden ser man også Alvanuten og Hodnafjell.

Valhest
Hodnafjellet i bakgrunnen.
Valhest
Godt merket oppe i høyden også.

Rett før toppen møter jeg fem personer (og en hund) som tar en pause før tilbaketuren. Disse har gått fra Lilleland. Snakker om løst og fast, og jeg nevner min orginale plan om å gå fra Aksdalsbrekka. Det kommer for en dag at jeg er min fars sønn, og jeg lar meg stadig overraske over hvor mye folk jeg ikke kjenner vet. Jeg noterer at jeg må huske å hilse, så går jeg til toppen mens gruppen på 5 + 1 begynner på turen hjemmover.

Valhest
Slik ser altså en topp på 313 meter ut.
Valhest
Jeg kan ta kreative bilder også.

På denne turen har jeg slått på GPS-en i telefonen. Det eneste tallet jeg stoler på her er tiden det tok å komme seg tur/retur Stakkestad – Valhest – Stakkestad. Jeg brukte ganske nøyaktig 3 timer. Så begynner det å bli interessant. Visstnok har jeg gått intet mindre enn 1770 kilometer og hatt en gjennomsnitshastighet på 1195 km/t. Men skulle jo bare mangle når jeg har vært innom en oljerigg i nordsjøen før jeg avsluttet turen i Sverige.

Valhest
Tatt på tilbaketuren. Ikke langt igjen til bilen nå.

Rett før jeg kommer tilbake til bilen møter jeg årets huggorm. Rettelse, årets første levende huggorm. Den blir litt irritert over at jeg absolutt skal prøve å få tatt bilde av den. Den stikker av mens den hvesser. Bildene blir naturligvis ubrukelige. Slår meg til ro med at det kommer flere sjanser.

Her snakker vi om en absolutt fantastisk tur, og som jeg garantert kommer til å ta flere ganger i sommer.

Flere bilder kan sees på Flickr.

One thought on “På tur: Valhest

  1. Og mamma fikk seg et par små latteranfall under lesinga…
    Far din har altså gått opp den bakken med barn i bæremeis – etter å ha gått fra Eivindsvatnet. Men det er altså litt lenge siden. Omtrent.

Leave a Reply