Monthly Archives: February 2020

Bossypants

Bøker, Norsk

Tina Fey. Plukket opp på Gardermoen, på vei fra Paris til Haugesund. På utgaven jeg har står det “The International Bestseller”, så antageligvis har hun gitt ut en annen bok med samme tittel som ikke har blitt en hit.

Jeg har vært stor fan av Tina Fey siden jeg oppdaget tv-serien “30 Rock”. Du kjenner henne kanskje bedre som Sarah Palin look-a-like sånn cirka rett før Barack Obama ble valg til president i USA i 2008. Seriøst, søk på “tina fey sarah palin” i din favoritt søkemotor.

Boken handler stort sett om hennes liv og oppvekst, men jeg vil ikke gå så langt som å kalle den en biografi. Det er heller noen få, enkelte temaer som hun har valgt ut og skrevet på en litt morsom måte om. Litt om oppvekst, mest om karriere. Det er vel kanskje derfor boken heter Bossypants.

Det er ikke så mye å si om boken. Den forteller på en morsom måte om hvordan det er å være kvinne i showbiz, og litt om hvordan det er å ha en baby når man er kvinne i showbiz.

Føler jeg burde hatt mer å skrive om etter å ha lest en bok på 300 sider, men jeg er blank. Det er mye morsomt, men det fester seg ikke.

Røkke – En uautorisert biografi

Bøker, Norsk,

Gunnar Stavrum. Boken tar for seg Kjell Inge Røkkes liv og oppvekst — som fisker og senere som finansmann — akkurat som man forventer av en biografi. Uautorisert eller ikke.

Denne boken begynte jeg på i midten av januar — i Spania — mens jeg samtidig leste Tara Westovers bok, Educated. Jeg kom halvveis i boken før det var tid til hjemreise, og siden boken tilhørte huset jeg bodde i, ble den også værende igjen der. Så oppdaget jeg muligheten for å bestille bøker til mitt lokale bibliotek, og jeg kunne fortsette der jeg slapp.

Men jeg sitter med en følelse av at boken er litt dårlig håndtverk. Spesielt mot slutten. Flere ganger sitter jeg med følelsen av å ha lest det samme om igjen. Og ved ett tilfelle, mindre enn 4 sider fra hverandre, står det samme avsnittet, ord for ord. Det har nok vært litt klipp og lim underveis.

Jeg har tidligere lest den uautoriserte biografien om Stein Erik Hagen, og akkurat kampen om Orkla er et tema som dukker opp i begge bøkene. At Kjell Inge Røkke og Stein Erik Hagen ikke akkurat var bestevenner er det ingen tvil om, men også her dukker det opp noe som gjør at jeg stusser litt på boken til Gunnar Stavrum.

I boken står det at “Røkkes lavmål kom da han gav en erigert bronsepenis til Stein Erik Hagen” i forbindelse med sistnevntes 40-års dag. Men i boken til Steinar Dyrnes og Frank Lynum om Hagen står det at det var Røkkes butler, Jon Inge Valand, som kjøpte inn gaven. Og at hverken Røkke eller Bjørn Rune Gjeldsten kjente til innholdet før etter at gaven var pakket opp.

Det skal nevnes at begge bøkene er gitt ut på samme forlag, men med 5 års mellomrom, hvor boken om Hagen er den nyeste.

Stavrum hopper også mye frem og tilbake i tid. Det er mulig at tanken var å følge en tematikk i de forskjellige kapitlene, men han får det ikke helt til. Og når man kombinerer det å lese det samme om igjen (ordrett) og hoppe i tid funker dårlig.

Boken er uansett interessant, og man kan lære mye om Røkke. Spesielt den tiden han var i USA som fisker. Det var der han skapte formuen sin før han gikk tungt inn i Aker og senere Kværner, noe som forsåvidt også holdt på å slå ham konkurs.

The Catcher in the Rye

Bøker, Norsk

J. D. SALINGER. Der noen tenker flyskam, tenker jeg lesetid. Og hva er vel ikke bedre å ta med seg enn en liten, hendig bok som passer i jakkelomma? Du gjettet riktig. Ingenting er bedre. Jeg tok med The Catcher in the Rye. En klassiker. Men jeg sliter med å forstå hvorfor.

Jeg skal være ærlig. Denne boka traff meg ikke helt. Jeg likte den rett og slett ikke. Vi følger altså en fyr. Eller rettere sagt, han skriver til oss som om vi skal bry oss om hvordan hans dag har vært, i spedd litt tilbakeblikk. Hovedpersonen er ikke akkurat en person det er lett å like, og til gjengjeld liker han ingen selv heller, med et par unntak.

Språket han bruker — altså hovedpersonen, som skriver om seg og sitt — er gjentakende, og det er ett eller annet der som minner veldig om hvordan Donald Trump snakker. Ja, så ille.

Men fordelen med å reise med kun en bok er at man blir litt låst. Så på en tur/retur Haugesund-Oslo-Paris, klarte jeg å fullføre boken. Hadde jeg vært desperat nok hadde jeg plukket opp en ny bok i Paris. Bodde vegg i vegg med en “all english” bokhandel som hadde åpent 7-dager i uka.

Men nå slipper jeg i alle fall å lure på hva som er så spesielt med denne boken til J. D. Salinger. Så kan jeg sikkert nevne den i en eller annen forbindelse for å fremstå som en intellektuell.