Phil Knight — Mannen som startet Nike har skrevet en overraskende åpen og ærlig bok om både ham selv og firmaet han startet sammen med sin tidligere trener, Bill Bowerman.

Kapitlene er delt opp etter årstall, og begynner i 1962, når Phil ønsker å satse alt på en “crazy” ide om å importere sko fra Japan. Han reiser på en rundtur i Asia og Europa, og legger turen innom Japan for å snakke med skoprodusenter. Her klarer han å overtale et firma til å gi han rettigheter på å importere å selge deres sko i USA. Han har på dette tidspunktet ikke noe firma, men oppgir at han representerer Blue Ribbon, et foretak han starter når de første skoene dukker opp.

De første skoene selger han fra bilen sin. Som tidligere løper har han kontakter i idretten, og siden han brenner for sporten så viser han seg å være en god selger — i motsetning til leksikonene han prøvde å selge når han var på reisen sin i Asia/Europa.

Phil skriver om årene fra 1962 til 1980, perioden frem til firamet går på børs, i tillegg til et siste kapittel som er skrevet i “nåtid”, hvor Phil diskuterer det å skrive boken, og hvordan det har vært å gå igjennom historien på nytt. Selv de bitene som både han og kona gjerne skulle ha sluppet å gjennoppleve.

I perioden det skrives om så dobles salget fra år til år, til kreditorenes store skrekk, fordi Blue Ribbon ikke sparer opp egenkapital, men putter alt tilbake i bedriften. Dette skal vise seg å bli et problem for bedriften, ettersom bankene ikke ønsker å gi mer kreditt, mens firamet er nødt til å betale for varene og sitte på et stort varelager i en periode. Blue Ribbon/Nike lever altså på kreditt frem til de går på børs og får sprøytet inn egenkapital.

Noe jeg fant interessant er all innovasjenen som ser ut til å ha skutt fart i denne perioden. Nike var vistnok først ute med “vaffelmønster” i skosålen for å gi bedre grep mot underlaget. Før dette så var vistnok alle skosåler ganske like. Nike er også først ut med “luft” pumpet inn i sålene, dessverre så er ikke første utgaven av skoene godt nok testet, og må trekkes fra markedet.

Det er også ganske fascinerende å lese om hvor lojale de ansatte var, og hvor mye de var villig til å ofre for at eventyret skulle forsette. Disse ble belønnet med aksjeposter når firmaet gikk på børs i 1980.

Phil satt som CEO i Nike i nærmere 40 år, noe som må sies å være ganske eksepsjonelt. Og som han skriver i boken, han skulle ønske han kunne gjort det samme om igjen.