På tur: Sætrafjellet

Med sine 524 meter over havet er ikke Sætrafjellet blant de høyeste i Vindafjord, men heller ikke blant de minste. Utsikten er det ingenting å utsette på. Invitasjonen som kom på epost derimot var mye kjedeligere enn for både Gråhårjo og Moldebrekka.

Bli med Hatteland i samarbeid med lokalguide Roald Årvik invitere te fjelltur frå kyrkja i Vikebygd.

Uansett, når årets Vikebu 2014 inviterer på  tur så er ikke jeg den som takker nei. Stien fra Vikebygd og opp er helt ny, men ligger alt på ut.no og er også et mål på telltur.no.

På parkeringsplassen ved Kjerka, i strålende solskinn, møtte 10 personer og en hund, alle klare til å ta seg til topps. For å komme til selve turstien så går man først tilbake mot krysset på fylkesveien, tar til venstre noen meter før man igjen tar av til høyre på en grusvei. Følg denne til det kommer en grind på høyre hånd, den skal være merket. Følg skogsstien oppover til man kommer til ett nedtråkket gjerde. Herfra er det bare å følge merkepinnene.

Årets Vikebu 2014 viser stolt frem bygda
Årets Vikebu 2014 (til venstre) viser stolt frem bygda.

Stien er sånn passe bratt fra start av, men dette gjør også at man relativt fort kommer høyt nok til å få fin utsikt over Vikebygd på godt tilrettelagte utsiktspunkt.

Dagen vi gikk tur, fredag den 13., var det en litt kald nordavind. Denne var ikke så sjenerende så lenge vi holdt oss under tregrensa, men når vi kom over denne ble det betraktelig kjøligere. Så når vi kom til stemmen ved Stemmevatnet valgte flere å ta på seg ekstra jakke.

På med ekstra plagg mot nordavinden
På med ekstra plagg mot nordavinden.
En av de siste stigningene før toppen på Sætrafjellet.
En av de siste stigningene før toppen på Sætrafjellet.

Turen til toppen tok oss 1 time og 30 minutter, men det inkluderte en del stopp på veien for å nyte utsikten (og få igjen pusten for de som trenger å puste). På toppen finner en både turbok/besøksbok og kodeord som kan brukes på telltur (men ikke på SMS).

Turboka ble sendt rundt.
På toppen av Sætrafjellet ble Turboka ble sendt rundt til alle i følget.

Etter å ha skrevet oss inn i manntallet, og tatt de obligatoriske selfiene, fant vi en liten skrent på sør-øst siden vi kunne gjemme oss bak (for vinden) og innta litt medbrakt niste. På vei tilbake fikk vi en guidet, men umerket, tur over til Slåtteskarnuten. Men fortvil ikke, det finnes også en merket sti.

På vei ned fra fjellet
På tilbaketuren etter å ha vært på Sætrafjellet og Slåtteskarnuten.

Nok en fantastisk tur unnagjort. Anbefales. Turen er middels krevende i følge ut.no, men med noen innlagte pauser så er det absolutt noe (nesten) alle kan gjennomføre.

Fakta om Sætrafjellet

Høyde   : 524 m.o.h
Lengde  : Cirka 7,4 km
Tidsbruk: Cirka 2 1/2 time tur/retur
Sted    : Vikebygd, Vindafjord, Rogaland

Les mer om turen på ut.no

Compose and Wait

For en stund tilbake så jeg et foredrag med den amerikanske fotografen Sam Abell, som blant annet har jobbet for National Geographic, hvor han forteller om hvordan han jobber med komposisjon når han skal ta bilder. Og det som gikk igjen under mesteparten av foredraget var “compose and wait”, komponer (bildet) og vent. Vent på det rette lyset, de rette personene eller det rette ansiktsuttrykket.

“Compose and wait” – Sam Abell

Det er kanskje ikke så lett å forklare, men når man ser foredraget og bildene som blir vist så er det lett å forstå hva han mener. Ett eksempel er å finne rett bakgrunn og rett lys, og bare vente på at noe eller noen skal bevege seg inn i bildet og gi det liv. Og ganske ofte er dette lett å forutse. Er man i en travel handlegate er det lett å se for seg at en person vil haste forbi i komposisjonen man har valgt seg. Andre ganger kan det ta lengre tid, men driver man med fotojournalistikk så finnes det ingen snarveier.

En annen ting Sam Abell er flink til er å se horisonten. Å plassere motivet under eller over horisonten, ikke midt på. Han passer til og med på at skyggene ikke er i kontakt med andre elementer som kan distrahere.

Foredraget ligger på YouTube og heter “The Life of a Photographer with Sam Abell” og er på nesten 2 timer. Kan anbefales.

Det er rart med det, men når man først har blitt oppmerksom på noe, så dukker det tilsynelatende opp overalt. Som for eksempel når Marc Silber intervjuer Bob Holmes om komposisjon, “How to Capture that ‘National Geographic Style‘”.  Bob Holmes har også levert mange bilder til National Geographic,  han er også kjent for å bruke naturlig lys i sine bilder.

Ett av de beste eksemplene er helt i starten på videoen til 2 minutter inn hvor han viser et bilde av fire kvinner som går over en bro, alle med lignende klesdrakt. Alle går på samme linje inn i bildet og gir det hele dybde og en historie. Her viser han både sluttresultatet og bildene som ledet opp til det øyeblikket. Veldig interessant.

Som han selv sier: “Dette bilde ble ikke tatt på 1/60 sekund, det ble tatt på en halvtime”. Han finner utsnittet først, og venter.

Siste eksemplet jeg ønsker å vise, som ett slags bevis for at dette går igjen for fotojournalister spesielt, er i denne utgaven av DigitalRev TV hvor Vincent Laforet er gjest. Se fra 4 minutter og 50 sekunder ut i videoen, eller gå rett til 5:40 for å høre det fra Vincent selv. Alt handler om å finne mønster, og dermed, på en måte, kunne forutse hva som vil skje.

Vincent har vunnet en Pulitzer Prize, og er blant annet kjent for kortfilmen Reverie i 2009 som viste hva som var mulig å få til med video-funksjonaliteten som ble introdusert med Canon 5D Mark 2, og som kanskje kan ta mye av æren for populariteten til at digitale speilreflekskamera blir brukt innen film- og tv-produksjon i dag.

For meg handler “compose and wait” om bevisstgjøring. Det er mye det samme som gjøres når man skal ta et landskapsfoto, man tenker bare ikke like mye over det. Man finner motivet, så må man kanskje vente litt på soloppgangen eller solnedgangen. Etter å ha sett disse eksemplene er jeg mye mer bevisst på dette.

I andre enden har vi kanskje det vi kan kalle “compose and instruct”, hvor fotografer instruerer motivet/modellens plassering, klessdrakt og utrykk. Altså iscenesatt fotografering, men det får bli til en annen gang.

Ryvarden

Ryvarden Kulturfyr

På søndag tok jeg en tur ut til Ryvarden Kulturfyr i Sveio. Med litt over en halvtimes kjøring etterfulgt av 2 kilometer gange planla jeg det slik at jeg skulle være ved fyret like før solnedgang, litt etter klokken 6 om kvelden.

Vel fremme var neste oppgave å se på mulige komposisjonelle utsnitt som brukte fyret som en del av motivet. Det ble litt mer krevende enn jeg hadde tenkt meg siden terrenget ikke var helt slik jeg hadde forestilt meg det.

Ryvarden

Uansett, etter å ha gått litt rundt fant jeg et par plasser som virket lovende. I så si alle bildene valgte jeg å ha med selve fyret, men jeg tok også ett og annet  rent bilde av havgapet og skyene. Et annet mål var å få fanget mest mulig av fargene i solnedgangen, men siden det var overskyet så ble det ikke fargene like kraftig som lørdagen.

Ryvarden

Jeg føler likevel at jeg fikk et par gode bilder. Det nytter ikke å sitte hjemme hvis man skal bli bedre. Da må man ut og praktisere. Selv mener jeg at jeg har god kontroll på det tekniske, så fokuset fremover vil fremdeles være på komposisjon.

Sensorrens

Ingenting er vel være mer irriterende for en selværklært hobbyfotograf en støv på sensoren. Muligens det også gjelder profesjonelle når jeg tenker meg om. De siste par ukene har jeg vært smertelig klar over en listen støvflekk som dukker opp når jeg laster bildene inn på datamaskinen. Alltid på samme plass og enkel å bli kvitt i Lightroom.

Rens av sensor er ikke noe jeg tar lett på, for man kan fort gjøre vondt verre. Jeg har tidligere hatt erfaring med rens hos profesjonell fotograf med ett horribelt resultat, og det tok en del renseutstyr å få ryddet helt opp. Når kamera har mer støv på sensor etter rens enn før, da har man gått til feil plass. Og når jeg snakker om rens så mener jeg ikke bruk av blåsebelg, men bruk av en spesialpensel som får tilsatt et par dråper med metanol innholdende væske.

Uansett; denne jobben gjør jeg selv. Og dette var utgangspunktet denne gangen. Klikk på bildene for å se dem større.

Før rens
Før rens

Som pilene avslører så hadde jeg faktisk litt mer enn den ene som jeg så på bildene mine, men likevel ikke ille.

Etter første omgang
Etter første omgang

Etter første runde med renseutstyr har jeg klart å flytte (eller legge på nytt) støv helt på ytterkanten av sensoren. Ganske klassisk problem egenlig. Bruk av blåsebelg hjalp ikke på denne. Så da var det bare å prøve en gang til.

Nei, nei, nei...
Nei, nei, nei…

Her dukket det opp noe som ikke er så lett å bli kvitt i redigering, men heldigvis er hårstrå ganske enkelt å fjerne med luft. Blåsebelgen tok den lett, men den tok desverre ikke flekken øverst.

Siste forsøk, jeg er tom for renseutstyr.

Dagens beste bilde
Dagens beste bilde?

Heldigvis ble den ren også denne gangen, og jeg håper det holder en god stund fremover.

Produktet jeg bruker heter “Sensor Swab” fra Photographic Solutions Inc. Skal du gjøre dette selv må du huske å kjøpe rett type med tanke på sensorstørrelsen i ditt kamera. Anbefaler også å se en video eller to på YouTube om hvordan en sensorrens gjennomføres på korrekt måte.

Avslutter med et bilde som viser litt av utsikten jeg har på vei til jobben. For å ikke snakke om hvor fantastisk fint lyset kan være.

Holsundholmen og Grindeneset