Ørnå er en fjelltopp som ligg litt øst for Skjoldastraumen. Med sine 454 meter over havet skal det ikke stå på utsikten. Dette er nok den mest krevende turen jeg har gått til nå i år. Her snakker vi både varierende terreng og bratte stigninger. Rett og slett en morsom tur.

I utgangspunktet hadde jeg ikke planlagt noen tur denne helgen. Men siden bilen alt var vasket, måtte jeg pent finne på noe annet å fordrive tiden med. Dette ble en spontantur med stor S. La meg si det på en annen måte; Tre kopper kaffe er ikke en god frokost, det er godt, men ikke en sunn og god frokost. Likevel, til fjells skulle jeg.

Bør kanskje legge til at jeg faktisk hadde lunsj klokken 12 – Denne gangen med mat.

Det som overrasker meg med denne turen er ikke turen i seg selv, men mer veien dit. For der jeg vanligvis konkluderer med at jeg har kjørt feil, er faktisk rett vei. En smal vei, riktignok asfaltert, som gir meg små hint om at jeg før eller siden vil ende opp utenfor garasjen til noen. Det gjør jeg ikke. Jeg finner faktisk parkeringsplassen, og dagens første bragd kan noteres med stolthet.

På parkeringsplassen har en gruppe på 6 spreke damer nettopp kommet ned fra en heller vindfull tur på toppen. Det er også her jeg presterer å slite nok en skolisse. Jeg tar hintet om at jeg må skaffe meg noen nye. Det er ikke det at jeg ikke har prøvd. Men sportsbutikker jeg har vært innom, som selger tursko, merk deg det, selger ikke skolisser. Kan virke som skolisser er bestillingsvare.

Uansett; Skolissen blir raskt fikset. Jeg har tross alt gjort dette en gang før i år, og er egenlig ikke så veldig bekymret for at dette skal lage trøbbel senere.

Etter å ha sprintet opp de første kilometerene, iallefall hatt god marsjfart, og eplekjekk sprintet forbi en dame med tre barn. To til fots og en i bæremeis. Har jeg klart å hisse på meg sting både her og der. Mest der. Du vet; Der det passer minst. Heldigvis er jeg såpass distré at jeg glemmer det rimelig fort, og turen fortsetter med uforminsket styrke.

Otto er et neshorn. Det er noe alle vet. Og like sikkert som at Otto er et neshorn, er GPS-en i telefonen min et leketøy. Et leketøy som ikke virker. Den hinter stadig om at jeg bør sjekke at både jeg og telefonen har fri sikt til himmelen. Hvor mye mer himmel trenger den egenlig, for her har den fri sikt i alle kanter. Den forsvinner i lomma, og tilsynelatende finner den til slutt “fri sikt” derfra.

Den røde prikken indikerer hvor jeg avsluttet turen, altså ved bilen. Den grønne prikken indikerer at GPS-en bruke god tid på å få kontakt med omverdenen, det er altså stedet hvor den først fant ut hvor den befant seg.

Denne turen har lært meg flere ting. Deriblant at jeg må skaffe meg flere venner. En turgåers beste venn er utvilsomt en flaske vann. Skal turene bli mer krevende nå må jeg nok holde snart bli venn med både sjokolade, matpakke og kanskje også en termos med noe varmt. Også denne gangen er jeg heldig og møtter folk på toppen som kunne spandere både sjokolade og drops. Takk!

En annen ting som slår meg er at jeg bør ta med visitkort til fjells, slik at folk jeg møter lett kan få med seg hvor jeg publiserer bilder og skriblerier. Mener bestemt på at jeg faktisk har noen slike kort liggende et sted.

Dette er altså den 9. turen (av 12) jeg tar som inngår i Gå tur i Tysvær. Brosjyren forteller at turen opp tar circa 1,5 time. Jeg noterer 50 minutter. Det inkluderer noen fotoseanser og en drikkepause på 2 minutter for å ikke stryke med. Jeg er godt fornøyd med resultatet.

På toppen av Ørnå står, angivelig, restene av radarsystemet “Early Warning” som ble brukt av NATO etter krigen. Dette er informasjon jeg ikke har klart å få verifisert enda. Og med rester mener jeg betongstøtter, alt annet er fjernet. Jeg skal sjekke litt mer opp rundt dette og kanskje komme med en oppdatering.

Til slutt kan jeg ta med at damen med unger og bæremeis gjorde vendereis før toppen var nådd. Etter terrenget å dømme var nok det et godt valg.

Flere bilder, og bilder i større oppløsning, kan sees på min Flickr-konto.