Tur nummer 11 av 12 av Gå tur i Tysvær falt på Hest i Nedstrand, rett og slett fordi det var kortest avstand hjemmefra. Jeg har sikkert sagt det før, men det skader ikke å gjenta; Veien som går mot Nedstrand har en helt eksepsjonell natusik, ett ord jeg har laget ved å blande “natur” og “utsikt”. Forhåpenligvis kommer jeg med bilder derifra i løpet av sommeren, men jeg gir ingen garantier.
Utsikt fra toppen av Hest.
Det finnes flere stier opp til Hest. Jeg er veldig usikker på hvilken jeg valgte, så det er kanskje likegreit å legge ved et kart til hvor jeg parkerte. Her har Gulesider anbefalt en kjørerute fra Espevik til sluttpunktet; Jeg kjørte den litt lengre veien på vestsiden av kartet. Det var før jeg viste hvor jeg egenlig skulle.
Klikk for å åpne kartet i Gulesider
Turstien opp er lett å se, det er beklageligvis også turstiene ned. Ja, etter å ha hatt en kort pause på toppen med bamsemums og vann, valgte jeg naturligvis feil sti på vei nedover. Oppdaget rimelig fort at noe var galt og trasket tilbake mot toppen. Innser at jeg her driver dårlig egenreklame for min egen stedsans, og vil påpeke at den ikke er like dårlig som jeg gir inntryk av. Når det er sagt kunne det vært greit med en sikkelig GPS.
Ser du nøye på det øverste bildet, litt til høyre for midten, så ser du hvilken effekt et steinbrudd har på landskapet. La oss ta en nærmere titt.
Steinuttaket til Amrock ved Espevik.
Dette bildet er tatt med et 200mm fast-objektiv. Det ble litt for nært egenlig, så der og da skulle jeg ønske jeg hadde ett 70-200mm zoom-objektiv i stedet. Men det er jo et spørsmål om pris og vekt. Nok om det.
Steinuttaket satt til side er det ingenting å si på utsikten. Herfra kan man se Bokn, godt synlig med sin TV-antenne; Kårstø, godt synlig med sitt Statoil-anlegg og Borgøy, med sin litt spesielle nut, som forøvrig kan sees rett til venstre for anlegget til Amrock (se øverste bilde – alle bildene kan sees på Flickr).
Turen starter rolig på en god grusvei. Det varer ikke lenge.
Dette var nok en rolig tur, og passer nok de aller fleste. Iallefall den turen jeg valgte. Til nå er det kun turen til Ørnå jeg vil se på som en krevende tur. Altså; Lett tur som belønnes med god utsikt.
Turen til Heggelifjellet starter rett nord for der man tar av til Sandbekken. Parkeringsplassen ser ut som en litt lang møteplass for bil, så her parkerer man langs veien i “lukeparkeringsstil” fremfor på tvers. Det er ingen tvil om hvor turstien begynner da det er et stort skilt som forkynner at man er i nærheten av Heggelifjellet. Skulle man likevel være i tvil; Klikk på kartet under for å få litt oversikt.
Klikk for å åpne kartet i Google Maps.
Den grønne prikken indikerer startposisjon, mens den røde indikerer sluttposisjon. Jeg konkluderer med at bilen ikke har flyttet på seg i den perioden jeg var borte, som i følge GPS-en var 1 time og 52 minutter. Etter dette begynner jeg å bli skeptisk til informasjonen den gir meg. For av disse nesten 2 timene, har jeg angivelig bare vært i bevegelse i 1 time og 8 minutter. Og selv om jeg er troende til at jeg kunne klart turen opp på halvtimen, så har jeg mer vanskelig for å tro at jeg hadde klart å holde meg i ro i nesten 45 minutter når jeg først hadde kommet frem.
Flott utsikt fra nesten 250 meters høyde.
Jeg vil gå så langt som å si at dette er den beste turen jeg har gått i Gå tur i Tysvær så langt. Lett terreng, men likevel varierende. Her er det mye fine motiver å ta bilder av. Ironisk tok jeg meg ikke nok tid til det denne gang. Turen ble planlagt litt spontant mellom en barnedåp og et kveldsbesøk, og slike turer bør strengt tatt ikke presses inn i noen timeplan. Nestegang skal jeg sette av minimum 4 timer slik at jeg får tatt alle bildene jeg skulle ønske jeg fikk tatt på denne turen.
Utsikt fra en litt annen vinkel. Fremdeles på ~250 moh.
Konklusjonen er rimelig grei: Her skal jeg tilbake, uten tvil. Og tilfelle noen lurte; Ja, jeg har fått fatt i nye skolisser.
Ørnå er en fjelltopp som ligg litt øst for Skjoldastraumen. Med sine 454 meter over havet skal det ikke stå på utsikten. Dette er nok den mest krevende turen jeg har gått til nå i år. Her snakker vi både varierende terreng og bratte stigninger. Rett og slett en morsom tur.
Utsikten er en belønning i seg selv.
I utgangspunktet hadde jeg ikke planlagt noen tur denne helgen. Men siden bilen alt var vasket, måtte jeg pent finne på noe annet å fordrive tiden med. Dette ble en spontantur med stor S. La meg si det på en annen måte; Tre kopper kaffe er ikke en god frokost, det er godt, men ikke en sunn og god frokost. Likevel, til fjells skulle jeg.
Bør kanskje legge til at jeg faktisk hadde lunsj klokken 12 – Denne gangen med mat.
Det som overrasker meg med denne turen er ikke turen i seg selv, men mer veien dit. For der jeg vanligvis konkluderer med at jeg har kjørt feil, er faktisk rett vei. En smal vei, riktignok asfaltert, som gir meg små hint om at jeg før eller siden vil ende opp utenfor garasjen til noen. Det gjør jeg ikke. Jeg finner faktisk parkeringsplassen, og dagens første bragd kan noteres med stolthet.
På parkeringsplassen har en gruppe på 6 spreke damer nettopp kommet ned fra en heller vindfull tur på toppen. Det er også her jeg presterer å slite nok en skolisse. Jeg tar hintet om at jeg må skaffe meg noen nye. Det er ikke det at jeg ikke har prøvd. Men sportsbutikker jeg har vært innom, som selger tursko, merk deg det, selger ikke skolisser. Kan virke som skolisser er bestillingsvare.
Turen begynner uskyldig nok.
Uansett; Skolissen blir raskt fikset. Jeg har tross alt gjort dette en gang før i år, og er egenlig ikke så veldig bekymret for at dette skal lage trøbbel senere.
Etter å ha sprintet opp de første kilometerene, iallefall hatt god marsjfart, og eplekjekk sprintet forbi en dame med tre barn. To til fots og en i bæremeis. Har jeg klart å hisse på meg sting både her og der. Mest der. Du vet; Der det passer minst. Heldigvis er jeg såpass distré at jeg glemmer det rimelig fort, og turen fortsetter med uforminsket styrke.
Stien er godt merket, merkelig nok.
Otto er et neshorn. Det er noe alle vet. Og like sikkert som at Otto er et neshorn, er GPS-en i telefonen min et leketøy. Et leketøy som ikke virker. Den hinter stadig om at jeg bør sjekke at både jeg og telefonen har fri sikt til himmelen. Hvor mye mer himmel trenger den egenlig, for her har den fri sikt i alle kanter. Den forsvinner i lomma, og tilsynelatende finner den til slutt “fri sikt” derfra.
Frem og tilbake er ikke alltid like langt.
Den røde prikken indikerer hvor jeg avsluttet turen, altså ved bilen. Den grønne prikken indikerer at GPS-en bruke god tid på å få kontakt med omverdenen, det er altså stedet hvor den først fant ut hvor den befant seg.
Denne turen har lært meg flere ting. Deriblant at jeg må skaffe meg flere venner. En turgåers beste venn er utvilsomt en flaske vann. Skal turene bli mer krevende nå må jeg nok holde snart bli venn med både sjokolade, matpakke og kanskje også en termos med noe varmt. Også denne gangen er jeg heldig og møtter folk på toppen som kunne spandere både sjokolade og drops. Takk!
Årets andre huggorm. Er den ikke søt!
En annen ting som slår meg er at jeg bør ta med visitkort til fjells, slik at folk jeg møter lett kan få med seg hvor jeg publiserer bilder og skriblerier. Mener bestemt på at jeg faktisk har noen slike kort liggende et sted.
Dette er altså den 9. turen (av 12) jeg tar som inngår i Gå tur i Tysvær. Brosjyren forteller at turen opp tar circa 1,5 time. Jeg noterer 50 minutter. Det inkluderer noen fotoseanser og en drikkepause på 2 minutter for å ikke stryke med. Jeg er godt fornøyd med resultatet.
Utsikt for dem som har innsikt.
På toppen av Ørnå står, angivelig, restene av radarsystemet “Early Warning” som ble brukt av NATO etter krigen. Dette er informasjon jeg ikke har klart å få verifisert enda. Og med rester mener jeg betongstøtter, alt annet er fjernet. Jeg skal sjekke litt mer opp rundt dette og kanskje komme med en oppdatering.
Til slutt kan jeg ta med at damen med unger og bæremeis gjorde vendereis før toppen var nådd. Etter terrenget å dømme var nok det et godt valg.
I går var planen å slappe av. Og hva er vel bedre avslapping enn bilvask eller turgåing? Neida, planen var faktisk en rolig kveld hjemme. Men hvem kan vel sitte inne når sola skinn?
Er så mye tøffere i silhuett.
Grindeneset er ikke en tur som inngår i Gå tur i Tysvær i år, men det er jo ingen grunn til å la vær å gå. Dette var en såpass spontan tur at jeg valgte en litt annen utrustning enn vanlig. Blant annet lot jeg vannflaska ligge igjen hjemme og tok i stede med meg en vond hals. Her er det viktig å prioritere.
Vanligvis pleier jeg å ta med meg en fotobag med et par ekstra objektiv, igjen valgte jeg bort dette og gikk kun for kamerahus, et Canon 5D, og 17-40mm f/4L objektiv. Resten av kamerautstyret lot jeg altså ligge igjen i bilen sammen med skjerfet som var tiltenkt halsen. Det siste var en ren forglemmelse.
Det blir litt for drygt å si at alle turstier leder til Hodnafjell. Men samtlige turer jeg har gått i år har faktisk god utsikt mot akkurat det fjellet. Grindeneset er intet unntak.
Hodnafjellet kan sees i bakgrunnen.
En rask gjennomgang av turene avslører imidlertid at det ikke stemmer helt. Men la oss ta en rask oppsummering likevel. Foruten om Hodnafjell, som er en tur hvor man kan se Hodnafjellet omtrent hele tiden, kan man også se Hodnafjellet når man går til Valhest, Ådnafjell, Alvanuten, Grindeneset og Svebakken. Og flere skal det bli når jeg har fått gått litt mer.
Riktignok er det ikke like god utsikt når man kommer frem på alle disse stedene. Men til det trekker jeg frem regla om at det er “turen som er målet”. Ingen kan argumentere mot det…
Er fristet til å skrive “kom deg ut mens det enda er dagslys”, men når jeg sitter her klar til å trykke på “publiser”, har klokken nettopp bikket over halv ti. Det ser mørkt ut. Kanskje vi skal gå for en god kvelds i stedet?
Tur nummer 8 av 12 i Gå tur i Tysvær. Nettet snører seg sammen. Egenlig hadde jeg planer om å ta denne turen i løpet av helgen sammen med Valhest, men en så liten og rask tur kan likegodt gjennomføres en ettermiddag. I følge brosjyren tar rundturen circa 1 time. Min klokke brukte mindre enn 30 minutter, og den hang jeg ganske tett på.
Sandbekken blir flittig brukt av speidere og leirskoler.
Sandbekken blir brukt som leirskole, museum og friluftsliv. Området ligg ved storavatnet og blir hyppig brukt til roing i både kano og kajakk.
Alt ligger til rette for å komme seg i både kajakk og kano.
Det er både god parkering og skilting. Turstien er også bedre skiltet i år enn den var for to år siden, her snakker jeg av erfaring. Ettersom jeg vet at jeg ikke kommer til å bruke stor mer enn 30 minutter på stien, bruker jeg en time på å rusle rundt og ta bilder av stort og smått. Hjemme er det nok ingen som stikker av med oppvasken, så det er ingen hast.
Et tre ser ned i myra.
Når jeg så begynner på turen ser jeg tydlige spor at jeg ikke er den første som går her i år. Et rimelig bløtt terreng får ta æren for det sporet.
Det er sånn circa halveis jeg kommer på at jeg glemte å impregnere skoene sist jeg vasket dem, altså i går. Omtrent samtidig husker jeg også at postkassen med kodeordet betimelig er plassert midt i ei myr.
Ser du disse trærne har du gått feil.
På bildet ovenfor er et eksempel på hvordan det ser ut andre plasser på Sandbekken, og ikke langs turstien. Men jeg anbefaler folk å utforske dette flotte landområdet. Bare ikke forvent å finne postkasser med kodeord overalt.
"High five!"
Dette er en lett tur, og skal man først pakke bilen og dra ungene ut her kan man godt finne på en del andre aktiviteter mens man er her.
Skal ikke se bort fra at det er en god badeplass, og det er nok også muligheter for ballspill. Men akkurat i dag var nok neppe dagen for badminton (vind). Synd, for jeg hadde både racket og flue med.
Bør kanskje nevne at ryktene forteller at dette er et sted med mye huggorm, selv har jeg flere minner om mygg. Har en fornemmelse på at vi kalte stedet for “mygbekken” når jeg gikk på barneskolen.
