All posts by Tor Håkon Haugen

The Catcher in the Rye

J. D. SALINGER. Der noen tenker flyskam, tenker jeg lesetid. Og hva er vel ikke bedre å ta med seg enn en liten, hendig bok som passer i jakkelomma? Du gjettet riktig. Ingenting er bedre. Jeg tok med The Catcher in the Rye. En klassiker. Men jeg sliter med å forstå hvorfor.

Jeg skal være ærlig. Denne boka traff meg ikke helt. Jeg likte den rett og slett ikke. Vi følger altså en fyr. Eller rettere sagt, han skriver til oss som om vi skal bry oss om hvordan hans dag har vært, i spedd litt tilbakeblikk. Hovedpersonen er ikke akkurat en person det er lett å like, og til gjengjeld liker han ingen selv heller, med et par unntak.

Språket han bruker — altså hovedpersonen, som skriver om seg og sitt — er gjentakende, og det er ett eller annet der som minner veldig om hvordan Donald Trump snakker. Ja, så ille.

Men fordelen med å reise med kun en bok er at man blir litt låst. Så på en tur/retur Haugesund-Oslo-Paris, klarte jeg å fullføre boken. Hadde jeg vært desperat nok hadde jeg plukket opp en ny bok i Paris. Bodde vegg i vegg med en “all english” bokhandel som hadde åpent 7-dager i uka.

Men nå slipper jeg i alle fall å lure på hva som er så spesielt med denne boken til J. D. Salinger. Så kan jeg sikkert nevne den i en eller annen forbindelse for å fremstå som en intellektuell.

Educated – Tara Westover

Dette er noe av det sterkeste og mest fascinerende jeg har lest. På knappe 10 år går Tara fra å ha ingen utdannelse — og leve i et sterkt religiøst og undertrykkende hjem — til å få seg en doktorgrad fra Cambridge.

Tara Westover skildrer oppveksten godt, men også urovekkende. Galskapen — la oss være ærlige å kalle den det — blir verre og verre. Det er et under at ikke liv går tapt — og det er kanskje også litt av problemet. For hver gang noen blir hardt skadd så er det urter og oljer som skal helbrede. Leger og sykehus stoler man ikke på, de er nemlig agenter som vil hjernevaske deg, i følge foreldrene. Dermed blir enhver som overlever også et bevis på at akkurat Guds vilje. At disse metodene fungerer bedre enn hva en lege ville klart.

Det er vrient å ikke trekke på smilebåndet når man leser at moren diagnoserer seg selv med kreft, for å så helbrede seg. Nok et bevis på Guds helbrendende kraft. Men det er samtidig trist å tenke på at disse foreldrene har fått 7 unger, men aldri prøvd å beskytte dem mot annet enn myndighetene, som de i sitt forvrengte bilde har skapt som en fiende. Det er også dette som er bakteppet til at Tara aldri har hatt en skolegang, eller en fødselsattest, før hun selv ber om det.

Utdannelsen har også sin pris, og på veien må hun bryte kontakten med familien. Som en observartør til historien — som jeg jo er — er det lett å tenke at det var det til det beste, og at hun burde tatt valget tidligere. Men det å skaffe seg sin egen identitet etter å ha levd — hjernevasket — en identitet som foreldrene har skapt, er ingen lett oppgave.

Boken forteller en historie om en oppvekst preget av mental lidelse, hvor ingen vet hva mental lidelse er, og hvor ingen ønsker å ta imot hjelp. Og om hvordan noen i søskenflokken likevel kom seg ut og fikk sett verden, sin familie og ikke minst seg selv med nye øyne.

Problems starting Steam on Linux

I recently installed Steam onto my Linux laptop. You know, to play games and such. Well, actually, just to try that one game which I knew was running in DOSBox. It’s that kind of game. Old. Should work on Linux, right? I mean, it’s DOSBox. Well — it didn’t — and Steam would not start either.

The problem

Trying to start Steam resulted in nothing. Tried several times. Nothing. Trying to start it from a terminal produced some error messages. That’s a good tip. If you have problem starting a program in Linux, try to start it in a terminal. It usually produce some information instead of dying silently.

$ steam 
 Running Steam on centos 7 64-bit
 STEAM_RUNTIME is enabled automatically
 Installing breakpad exception handler for appid(steam)/version(0_client)
 /home/torh/.local/share/Steam/ubuntu12_32/steam: symbol lookup error: /lib/libxcb-dri3.so.0: undefined symbol: xcb_send_request_with_fds
 mv: cannot stat ‘/home/torh/.steam/registry.vdf’: No such file or directory
 Installing bootstrap /home/torh/.local/share/Steam/bootstrap.tar.xz
 Reset complete!
 Restarting Steam by request…
 Running Steam on centos 7 64-bit
 STEAM_RUNTIME has been set by the user to: /home/torh/.local/share/Steam/ubuntu12_32/steam-runtime
 Installing breakpad exception handler for appid(steam)/version(0_client)
 /home/torh/.local/share/Steam/ubuntu12_32/steam: symbol lookup error: /lib/libxcb-dri3.so.0: undefined symbol: xcb_send_request_with_fds

The Solution

So I did a quick Google search, and instead of ending up on this blog post (like you did), I ended up at a GitHub issue where a post from 2017 gave me this answer. And guess what? It works! Just run this command from terminal, and after that it should work as normal.

LD_PRELOAD='/usr/$LIB/libstdc++.so.6' LIBGL_DRI3_DISABLE=1 steam

In my case Steam started updating itself. So I guess the package available for CentOS isn’t kept up-to-date. And why would they, if Steam updates itself anyway.

The Question

Why on earth this hasn’t been fixed yet beats me. Actually, the Github issue says that it’s fixed, so I guess we are back to the point that the package in CentOS isn’t updated.

And why a game which “only” needs DOSBox isn’t supported on Linux is also a bit strange. I could always download it on a Windows machine and copy the files and see what happens.

Anyway. This was more about getting Steam running and less about me trying to play a game from my childhood years.

Falken

En julegave på litt over 470 sider. Tom Egeland har skrevet et drama for vår tid. Teksten er lettlest og heseblesende på måten handlingen hopper fra sted til sted, kryddret med fiktive overskrifter fra Dagbladet, VG og en og annen Twitter-melding fra Oslo Politiet.

Det er ingen tradisjonelle kapitler, men boken er delt inn i noen hoveddeler som på sett og vis indikerer en endring i handlingen. Hver side og hvert avsnitt begynner med en lokasjon og et klokkeslett, og på den måten hopper forfatteren fra sted til sted, som et strategispill hvor alle må gjøre sine ting før neste runde begynner.

Strategien fungerer bra. Når noe spennende er i ferd med å skje på den kaprede trikken (nevnte jeg ikke det? En trikk er kapret i Oslo), så hopper vi videre for å få med oss hva justisministeren sitter og tenker på. Dette driver leseren effektivt fremover.

Alt i alt en god og lettlest bok, og årets siste. Eller fjorårets siste, siden jeg ikke rakk å skrive ferdig denne posten før nyttår.

Permanent Record

Edward Snowden har med boken Permanent Record (“Systemfeil” på norsk) skildret sin egen oppvekst, hvordan angrepet på USA 9/11 fikk han til å verve seg, hans arbeid i etterretningstjenesten og til slutt hvordan han endte opp som en varsler i eksil.


Det er lett å kjenne seg igjen i deler av oppveksten til Ed. Med noen få måneders aldersforskjell har vi begge vokst opp med den samme teknologiske utviklingen og opplevd internetts mest frie og kreative periode. Denne kreative perioden er definitivt over, nå når lukkede plattformer som Facebook har tatt over for den mer personlige hjemmesiden.

Edward skriver godt, og han gjør det klart at han har skrevet boken for å forklare hvorfor han valgte å bli en varsler når han — som så mange andre — kunne hevet lønnen sin og sett en annen vei. Han beskriver hvordan han litt etter litt så det større bildet. Hvordan hans bidrag, sett i en større kontekst, gjorde det mulig for etterretningen å ha en masseovervåking i verdensskala.

Han beskriver en etterretningstjeneste som etter 9/11 ikke har kapasitet eller kompetanse til å løse sine utfordringer, men som plutselig får bevilget alt de ber om. Dette åpner opp for at private aktører kan tilby på sine tjenester i etterretningen. Og pengene sitter løst. I sin første jobb som privat ansatt konsulent opplever han at hans egen arbeidsgiver snakker opp lønnen. Det får nemlig betalt tilbake alle utgiftene sine pluss en prosentssats på toppen. Dyere ansatte betyr større fortjeneste.

Det er en reflektert Snowden som skriver om retten til å ha et privatliv.

Arguing that you don’t care about the right to privacy because you have nothing to hide is no different than saying you don’t care about free speech because you have nothing to say.

Edward Snowden

Valget om å benytte journalister og den såkalte “fjerde statsmakt” blir også forklart. For hvor skal en varsler henvende seg når de tre statsmakter som skal være “checks and balance” feiler? Når etterretningstjenesten omdefinerer lovtekster, hemmeligstempler alt og lyver til kongressen og domstolene som er satt til å passe på dem?

En annen viktig grunn til valget — fremfor å dumpe all dataen åpent på internett, f.eks via WikiLeaks eller ved selvpublisering — var at ved benytte annerkjente journalister kunne han være sikker på at essensen kom frem, bevisene, men fremdeles sikre at eventuell informasjon som virkelig kunne skade USAs interesser ble fjernet før publisering. I tillegg ville selvpublisering sannsynligvis ikke ført til særlig oppmerksomhet, og om så var så ville myndighetene kalle det konspirasjonsteorier og fabrikerte bevis på lik linje med alle som hevder å ha sett og blitt bortført av UFOer.

Først og fremst er boken en tankevekker. Den beskriver en institusjon– et system — ute av kontroll. En ting er å overvåke terrorister og andre fiender, en annen ting er å samle sammen all kommunikasjon om egne statsborgere uten lovhjemmel eller mistanke.

I ettertid har det vist seg at Amerikansk etterretning også aktivt overvåket allierte statsleder slik som Tysklands forbundskansler Angela Merkel.

Boken er full av kodeord som PRISM, EPICSHELTER, STELLARWIND og mange andre som er angivelig er nok til å få deg i søkelyset hvis du skriver dem inn i et søkefelt. På en annen side, etter alle avsløringene, og ikke minst utgivelsen av denne boken, så vil det nok bli mye interesse for ord som Upstream og XKEYSCORE i søkemotorer rundtom i verden.