Edward Snowden har med boken Permanent Record (“Systemfeil” på norsk) skildret sin egen oppvekst, hvordan angrepet på USA 9/11 fikk han til å verve seg, hans arbeid i etterretningstjenesten og til slutt hvordan han endte opp som en varsler i eksil.
Det er lett å kjenne seg igjen i deler av oppveksten til Ed. Med noen få måneders aldersforskjell har vi begge vokst opp med den samme teknologiske utviklingen og opplevd internetts mest frie og kreative periode. Denne kreative perioden er definitivt over, nå når lukkede plattformer som Facebook har tatt over for den mer personlige hjemmesiden.
Edward skriver godt, og han gjør det klart at han har skrevet boken for å forklare hvorfor han valgte å bli en varsler når han — som så mange andre — kunne hevet lønnen sin og sett en annen vei. Han beskriver hvordan han litt etter litt så det større bildet. Hvordan hans bidrag, sett i en større kontekst, gjorde det mulig for etterretningen å ha en masseovervåking i verdensskala.
Han beskriver en etterretningstjeneste som etter 9/11 ikke har kapasitet eller kompetanse til å løse sine utfordringer, men som plutselig får bevilget alt de ber om. Dette åpner opp for at private aktører kan tilby på sine tjenester i etterretningen. Og pengene sitter løst. I sin første jobb som privat ansatt konsulent opplever han at hans egen arbeidsgiver snakker opp lønnen. Det får nemlig betalt tilbake alle utgiftene sine pluss en prosentssats på toppen. Dyere ansatte betyr større fortjeneste.
Det er en reflektert Snowden som skriver om retten til å ha et privatliv.
Arguing that you don’t care about the right to privacy because you have nothing to hide is no different than saying you don’t care about free speech because you have nothing to say.
Edward Snowden
Valget om å benytte journalister og den såkalte “fjerde statsmakt” blir også forklart. For hvor skal en varsler henvende seg når de tre statsmakter som skal være “checks and balance” feiler? Når etterretningstjenesten omdefinerer lovtekster, hemmeligstempler alt og lyver til kongressen og domstolene som er satt til å passe på dem?
En annen viktig grunn til valget — fremfor å dumpe all dataen åpent på internett, f.eks via WikiLeaks eller ved selvpublisering — var at ved benytte annerkjente journalister kunne han være sikker på at essensen kom frem, bevisene, men fremdeles sikre at eventuell informasjon som virkelig kunne skade USAs interesser ble fjernet før publisering. I tillegg ville selvpublisering sannsynligvis ikke ført til særlig oppmerksomhet, og om så var så ville myndighetene kalle det konspirasjonsteorier og fabrikerte bevis på lik linje med alle som hevder å ha sett og blitt bortført av UFOer.
Først og fremst er boken en tankevekker. Den beskriver en institusjon– et system — ute av kontroll. En ting er å overvåke terrorister og andre fiender, en annen ting er å samle sammen all kommunikasjon om egne statsborgere uten lovhjemmel eller mistanke.
I ettertid har det vist seg at Amerikansk etterretning også aktivt overvåket allierte statsleder slik som Tysklands forbundskansler Angela Merkel.
Boken er full av kodeord som PRISM, EPICSHELTER, STELLARWIND og mange andre som er angivelig er nok til å få deg i søkelyset hvis du skriver dem inn i et søkefelt. På en annen side, etter alle avsløringene, og ikke minst utgivelsen av denne boken, så vil det nok bli mye interesse for ord som Upstream og XKEYSCORE i søkemotorer rundtom i verden.
