Category Archives: Friluftsliv

På tur: Straumane og Søre Åsen

Med disse to turene unnagjort har jeg tatt over halvparten av turene for Tysvær i Telltur. Da har jeg spart de lengste – og mest utfordrende – til slutt.

Straumane og Søre Åsen er to lette turer på henholdsvis 2,3 og 2,5 kilometer fra bilen og tilbake. Cirka.

Straumane

Her har jeg vært bare en gang før, og det var tilbake i juni 2008, hvor Tysvær kommune i forbindelse med midsommarfest inviterte til en fotovandring med Jan Rabben. Det er i hovedsak to stier som går nedover, den ene er litt lenger enn den andre. Eller man kan ta det som en rundtur. Det er verdt å merke seg at den lenste stien kan være litt mer gjørmete.

Selve Struamane er en smal kanal mellom Førlandsfjorden og Vågen i Tysværvåg. Som navnet tilsier så kan det være en del strøm her, noe som for så vidt er godt synlig når man ser på vannet som kruser seg.

Søre Åsen

Det er 9 år siden jeg gikk til Søre Åsen sist, og da var jeg tydligvis skeptisk. Har jeg endret mening siden sist?

Den første skogsstien er godt merket, og ganske hyggelig å gå. Men så kommer man til en skogsvei som har blitt brukt når man henter ut skog, og herfra var det dårlig merket frem til neste skogssti. Såpass dårlig merket at jeg fulgte skogsveien i feil retning en stund før jeg oppdaget det. Hint; Ta til høyre når du kommer opp på skogsveien igjen.

Følg skogsveien et lite stykke til den svinger mot høyre, da skal det være en tursti i yttersvingen. Deretter er det rimelig lett å finne frem, men det gjelder å ha øynene med seg.

Så var turen bedre denne gangen? Ja, jo, for så vidt. Turen er kort uansett hvordan du snur og vender på det, men den delen som er natursti er vakker. Denne gangen hørte jeg heller ikke noe særlig til bilstøy, slik jeg skrev sist.

Årets første tur unnagjort

På den siste dagen i februar, en solrik torsdag, valgte jeg å avspasere noen timer og gå til Valhest. Slik ble årets første først tur et faktum.

Toppen av Valhest

Planen var først å gå til Valhest på lørdagen, men etter å ha sett værutsiktene for helgen, og deretter å ha sett ut vinduet, bestemte jeg meg for å avspasere noen timer for å få unnagjort turen mens det enda var dagslys. Og ikke bare dagslys, men med sol og blå himmel.

Som jeg har skrevet om før, så tar turen cirka 3 timer tur/retur, inkludert en liten stopp på toppen. Dette gjelder hvis du går fra Stakkestad vel og merke. Jeg har ikke tatt tiden fra hverken Liland eller Aksdal, men ifølge Ut.no så tar førstnevnte 1,5 timer og sistnevnte 30 minutter. Akkurat den siste der er jeg skeptisk til. Ut.no skriver forresten også at turen fra Stakkestad tar 2 timer en vei.

Jeg tenker alltid på turen som flere parti eller etapper. Et flatt parti, et bratt parti, et flatt parti, et bratt parti og til slutt et flatt parti. På siste etappe går man på rent fjell, mens på de andre er det mer myr og gress som gjelder. Og med “flatt parti” så mener jeg ikke at det er paddeflatt, men mer normal stigning. Du skjønner tanken når du har gått løypa selv.

Det føltes uansett godt å komme i gang med litt lett turgåing.

Ryggsekk på toppen av Valhest
En stor stein som kan sees på Vei opp til Valhest

Bilder fra Kvalen Fyr i Haugesund

Kvalen Fyr i Kvalsvik, Haugesund

Kvalen fyr er en fyrlykt som står ytterst på Kvalsvik ved den nordre innseilingen til Haugesund. Selve fyret har stått mer eller mindre uendret siden før andre verdenskrig.


Kom, mai, du skjønne milde. Starten på mai måned har vært intet mindre enn fantatisk værmessig. Fra regn, snø og slaps i slutten av april til sol og sommerstemning i løpet av første uka i mai.

Kvalen FyrSøndag og mandag, 7. og 8. mai, gikk jeg langs kyststien fra riksmonumentet Haraldshaugen ut til Kvalen fyr for å få tatt noen fine bilder i lyset fra solnedgangen.

Første kvelden var det fin temperatur og lite vind, så en lett t-skjorte holdt faktisk overraskende lenge. På mandagen derimot var det absolutt nødvendig med både genser og jakke hvis man hadde planer om å stå stille over tid. Faktisk var det så kraftige vindråser at det av og til var en utfordring å plante foten trygt ute på svaberget.

Kyststien er godt tilrettelagt for nær sagt alle brukere, og det er flere alternativer å velge mellom. Den lengste ruta går fra Killingøymoloen i sør til Kvalsvik i nord. Det er tilrettelagt parkering ved Killingøy, Haraldshaugen og ved badeplassen i Kvalsvik. Merk at det er båndtvang hele året da det går beitedyr her.

Det kan blåse godt ytterst ved fyrlykta, så jeg vil anbefale at man kler seg litt bedre enn man først tror at man trenger, gjerne med en vindtett jakke, og heller ta av seg litt hvis det skulle vise seg å bli for varmt. Vær også forsiktig helt nede ved sjøen, husk at bølgene kan slå godt opp mot land og at svaberget kan være sleipt å gå på når det er vått.

Bildene er tatt med Canon 5D Mark II og Tamron 28-75mm f/2.8 eller Canon 70-200mm f/4L objektiv. Ta kontakt hvis du ønsker å bruke noen av bildene, så kan vi gjøre en avtale.

Klikk på bildene for å se dem i større størrelse.

Kvalen Fyr tatt ovenfor badeplassen i Kvalsvik

På tur: Sætrafjellet

Med sine 524 meter over havet er ikke Sætrafjellet blant de høyeste i Vindafjord, men heller ikke blant de minste. Utsikten er det ingenting å utsette på. Invitasjonen som kom på epost derimot var mye kjedeligere enn for både Gråhårjo og Moldebrekka.

Bli med Hatteland i samarbeid med lokalguide Roald Årvik invitere te fjelltur frå kyrkja i Vikebygd.

Uansett, når årets Vikebu 2014 inviterer på  tur så er ikke jeg den som takker nei. Stien fra Vikebygd og opp er helt ny, men ligger alt på ut.no og er også et mål på telltur.no.

På parkeringsplassen ved Kjerka, i strålende solskinn, møtte 10 personer og en hund, alle klare til å ta seg til topps. For å komme til selve turstien så går man først tilbake mot krysset på fylkesveien, tar til venstre noen meter før man igjen tar av til høyre på en grusvei. Følg denne til det kommer en grind på høyre hånd, den skal være merket. Følg skogsstien oppover til man kommer til ett nedtråkket gjerde. Herfra er det bare å følge merkepinnene.

Årets Vikebu 2014 viser stolt frem bygda
Årets Vikebu 2014 (til venstre) viser stolt frem bygda.

Stien er sånn passe bratt fra start av, men dette gjør også at man relativt fort kommer høyt nok til å få fin utsikt over Vikebygd på godt tilrettelagte utsiktspunkt.

Dagen vi gikk tur, fredag den 13., var det en litt kald nordavind. Denne var ikke så sjenerende så lenge vi holdt oss under tregrensa, men når vi kom over denne ble det betraktelig kjøligere. Så når vi kom til stemmen ved Stemmevatnet valgte flere å ta på seg ekstra jakke.

På med ekstra plagg mot nordavinden
På med ekstra plagg mot nordavinden.

En av de siste stigningene før toppen på Sætrafjellet.
En av de siste stigningene før toppen på Sætrafjellet.

Turen til toppen tok oss 1 time og 30 minutter, men det inkluderte en del stopp på veien for å nyte utsikten (og få igjen pusten for de som trenger å puste). På toppen finner en både turbok/besøksbok og kodeord som kan brukes på telltur (men ikke på SMS).

Turboka ble sendt rundt.
På toppen av Sætrafjellet ble Turboka ble sendt rundt til alle i følget.

Etter å ha skrevet oss inn i manntallet, og tatt de obligatoriske selfiene, fant vi en liten skrent på sør-øst siden vi kunne gjemme oss bak (for vinden) og innta litt medbrakt niste. På vei tilbake fikk vi en guidet, men umerket, tur over til Slåtteskarnuten. Men fortvil ikke, det finnes også en merket sti.

På vei ned fra fjellet
På tilbaketuren etter å ha vært på Sætrafjellet og Slåtteskarnuten.

Nok en fantastisk tur unnagjort. Anbefales. Turen er middels krevende i følge ut.no, men med noen innlagte pauser så er det absolutt noe (nesten) alle kan gjennomføre.

Fakta om Sætrafjellet

Høyde   : 524 m.o.h
Lengde  : Cirka 7,4 km
Tidsbruk: Cirka 2 1/2 time tur/retur
Sted    : Vikebygd, Vindafjord, Rogaland

Les mer om turen på ut.no

Siste rest av sommer

Uka som gikk ser ut til å ha vært det siste forsøket på å få litt sommervær til vestlandet, med temperaturer godt opp mot, og av og til over, 20 grader. Vi kan bare håpe på å få noen fine høstdager i tiden fremover. Så langt så lover ikke Yr annet enn regn så lang varslet viser.

Det er nå når høsten nærmer seg at det litt “magiske” lyset dukker opp. Gjerne i kombinasjon med lett morgentåke og dis over vann som fremdeles er litt varmere enn luften rundt. Så onsdags morgen sto jeg litt tidligere opp enn normalt. Pakket turklær og kamerautstyr, og satte kursen mot ett fint vann hvor jeg satset på at soloppgangen ville gjøre landskapet om til noe eventyrlig.

Fra klokken 7 til litt over 8 sto jeg i disen og ventet på at solen skulle bryte igjennom mens jeg prøvde å gjette meg til hva som kunne være mulige motiv, og hvor lyset først ville treffe. Når de første solstrålene slapp gjennom var det ett syn ut av en annen verden. Men komposisjonen jeg hadde satt opp badet dessverre i skygge, så da var det bare å gå etter lyset og prøve å se hva som kunne virke.

Når alt kom til alt så ble ikke resultatet helt som forventet. Men det er slik man lærer av. Denne gangen hadde jeg feilberegnet hvor solen ville bryte igjennom, hva som ville bli opplyst og hva som ville stå igjen i skyggen. Det betyr ikke at bildene ble dårlige, men rett og slett at jeg hadde sett for meg noe annet når jeg sto opp den morgenen.

På fredagen, etter en lang og slitsom uke, og med dystre værutsikter fra lørdagskvelden og fremover, bestemte jeg meg for å ta en sikkelig kveldstur for å nyte stillheten og solnedgangen. Fra Valhest.

Litt etter klokken 6 om kvelden parkerte jeg på Stakkestad og satte kursen mot Valhest. En tur jeg har gått mange ganger før. Kanskje ikke den mest teknisk krevende, men som helt klart får opp temperaturen ganske fort med sin “rett-på-sak” stigning ganske tidlig.

Denne kvelden var det en del skyer, og en stund så det ikke ut som det ville bli noen sikkelig solnedgang. Men jeg vet bedre. Den ville komme frem fra skyen den gjemte seg bak når den bare kom lavt nok i horisonten. Det er noe helst spesielt med det varme lyset som kommer når kveldsolen lyser opp fjell og fjord.

Hodnafjellet bader i lys fra kveldssola.

I rundt en halvtime gikk jeg rundt på toppen og prøvde å finne de beste utsnittene og det beste lyset. Både med normalobjektiv (50mm) og ett teleobjektiv (200mm). Og når solen til slutt forsvant var jeg godt fornøyd. Både med bildene, men mest av alt den fantastiske følelsen av å ha latt tankene få fri og bare nyte naturens stillhet.

I retning Vikebygd og Gråhorjo.

På vei ned så begynte, som vanlig, mitt høyre kne å skape seg. Heldigvis gav det seg litt når den verste nedstigningen var unnagjort, og jeg slapp å ta smertestillende for å sove om natten. På vei ned kom også påminnelsen om at det nå fort blir mørkt etter at solen har gått ned i horisonten. Hadde det vært overskyet ville nok turen ned blitt en større utfordring enn den ble, men herfra bør jeg nok tenke på å pakke hodelykt også når jeg skal ut på tur om kvelden.

Som jeg nevnte innledningsvis; vi kan bare håpe på å få noen fine høstdager i tiden fremover. Det er få ting som kan måle seg med morgen- eller kveldssol i kombinasjon med friske høstfarger på trærne. Og skulle disse fine høstdagene komme, så har jeg litt oppspart fleksitid på jobb som lett kan ofres.