Category Archives: Friluftsliv

Bilder fra Kvalen Fyr i Haugesund

Kvalen Fyr i Kvalsvik, Haugesund

Kvalen fyr er en fyrlykt som står ytterst på Kvalsvik ved den nordre innseilingen til Haugesund. Selve fyret har stått mer eller mindre uendret siden før andre verdenskrig.


Kom, mai, du skjønne milde. Starten på mai måned har vært intet mindre enn fantatisk værmessig. Fra regn, snø og slaps i slutten av april til sol og sommerstemning i løpet av første uka i mai.

Kvalen FyrSøndag og mandag, 7. og 8. mai, gikk jeg langs kyststien fra riksmonumentet Haraldshaugen ut til Kvalen fyr for å få tatt noen fine bilder i lyset fra solnedgangen.

Første kvelden var det fin temperatur og lite vind, så en lett t-skjorte holdt faktisk overraskende lenge. På mandagen derimot var det absolutt nødvendig med både genser og jakke hvis man hadde planer om å stå stille over tid. Faktisk var det så kraftige vindråser at det av og til var en utfordring å plante foten trygt ute på svaberget.

Kyststien er godt tilrettelagt for nær sagt alle brukere, og det er flere alternativer å velge mellom. Den lengste ruta går fra Killingøymoloen i sør til Kvalsvik i nord. Det er tilrettelagt parkering ved Killingøy, Haraldshaugen og ved badeplassen i Kvalsvik. Merk at det er båndtvang hele året da det går beitedyr her.

Det kan blåse godt ytterst ved fyrlykta, så jeg vil anbefale at man kler seg litt bedre enn man først tror at man trenger, gjerne med en vindtett jakke, og heller ta av seg litt hvis det skulle vise seg å bli for varmt. Vær også forsiktig helt nede ved sjøen, husk at bølgene kan slå godt opp mot land og at svaberget kan være sleipt å gå på når det er vått.

Bildene er tatt med Canon 5D Mark II og Tamron 28-75mm f/2.8 eller Canon 70-200mm f/4L objektiv. Ta kontakt hvis du ønsker å bruke noen av bildene, så kan vi gjøre en avtale.

Klikk på bildene for å se dem i større størrelse.

Kvalen Fyr tatt ovenfor badeplassen i Kvalsvik

På tur: Sætrafjellet

Med sine 524 meter over havet er ikke Sætrafjellet blant de høyeste i Vindafjord, men heller ikke blant de minste. Utsikten er det ingenting å utsette på. Invitasjonen som kom på epost derimot var mye kjedeligere enn for både Gråhårjo og Moldebrekka.

Bli med Hatteland i samarbeid med lokalguide Roald Årvik invitere te fjelltur frå kyrkja i Vikebygd.

Uansett, når årets Vikebu 2014 inviterer på  tur så er ikke jeg den som takker nei. Stien fra Vikebygd og opp er helt ny, men ligger alt på ut.no og er også et mål på telltur.no.

På parkeringsplassen ved Kjerka, i strålende solskinn, møtte 10 personer og en hund, alle klare til å ta seg til topps. For å komme til selve turstien så går man først tilbake mot krysset på fylkesveien, tar til venstre noen meter før man igjen tar av til høyre på en grusvei. Følg denne til det kommer en grind på høyre hånd, den skal være merket. Følg skogsstien oppover til man kommer til ett nedtråkket gjerde. Herfra er det bare å følge merkepinnene.

Årets Vikebu 2014 viser stolt frem bygda
Årets Vikebu 2014 (til venstre) viser stolt frem bygda.

Stien er sånn passe bratt fra start av, men dette gjør også at man relativt fort kommer høyt nok til å få fin utsikt over Vikebygd på godt tilrettelagte utsiktspunkt.

Dagen vi gikk tur, fredag den 13., var det en litt kald nordavind. Denne var ikke så sjenerende så lenge vi holdt oss under tregrensa, men når vi kom over denne ble det betraktelig kjøligere. Så når vi kom til stemmen ved Stemmevatnet valgte flere å ta på seg ekstra jakke.

På med ekstra plagg mot nordavinden
På med ekstra plagg mot nordavinden.
En av de siste stigningene før toppen på Sætrafjellet.
En av de siste stigningene før toppen på Sætrafjellet.

Turen til toppen tok oss 1 time og 30 minutter, men det inkluderte en del stopp på veien for å nyte utsikten (og få igjen pusten for de som trenger å puste). På toppen finner en både turbok/besøksbok og kodeord som kan brukes på telltur (men ikke på SMS).

Turboka ble sendt rundt.
På toppen av Sætrafjellet ble Turboka ble sendt rundt til alle i følget.

Etter å ha skrevet oss inn i manntallet, og tatt de obligatoriske selfiene, fant vi en liten skrent på sør-øst siden vi kunne gjemme oss bak (for vinden) og innta litt medbrakt niste. På vei tilbake fikk vi en guidet, men umerket, tur over til Slåtteskarnuten. Men fortvil ikke, det finnes også en merket sti.

På vei ned fra fjellet
På tilbaketuren etter å ha vært på Sætrafjellet og Slåtteskarnuten.

Nok en fantastisk tur unnagjort. Anbefales. Turen er middels krevende i følge ut.no, men med noen innlagte pauser så er det absolutt noe (nesten) alle kan gjennomføre.

Fakta om Sætrafjellet

Høyde   : 524 m.o.h
Lengde  : Cirka 7,4 km
Tidsbruk: Cirka 2 1/2 time tur/retur
Sted    : Vikebygd, Vindafjord, Rogaland

Les mer om turen på ut.no

Siste rest av sommer

Uka som gikk ser ut til å ha vært det siste forsøket på å få litt sommervær til vestlandet, med temperaturer godt opp mot, og av og til over, 20 grader. Vi kan bare håpe på å få noen fine høstdager i tiden fremover. Så langt så lover ikke Yr annet enn regn så lang varslet viser.

Det er nå når høsten nærmer seg at det litt “magiske” lyset dukker opp. Gjerne i kombinasjon med lett morgentåke og dis over vann som fremdeles er litt varmere enn luften rundt. Så onsdags morgen sto jeg litt tidligere opp enn normalt. Pakket turklær og kamerautstyr, og satte kursen mot ett fint vann hvor jeg satset på at soloppgangen ville gjøre landskapet om til noe eventyrlig.

Fra klokken 7 til litt over 8 sto jeg i disen og ventet på at solen skulle bryte igjennom mens jeg prøvde å gjette meg til hva som kunne være mulige motiv, og hvor lyset først ville treffe. Når de første solstrålene slapp gjennom var det ett syn ut av en annen verden. Men komposisjonen jeg hadde satt opp badet dessverre i skygge, så da var det bare å gå etter lyset og prøve å se hva som kunne virke.

Når alt kom til alt så ble ikke resultatet helt som forventet. Men det er slik man lærer av. Denne gangen hadde jeg feilberegnet hvor solen ville bryte igjennom, hva som ville bli opplyst og hva som ville stå igjen i skyggen. Det betyr ikke at bildene ble dårlige, men rett og slett at jeg hadde sett for meg noe annet når jeg sto opp den morgenen.

På fredagen, etter en lang og slitsom uke, og med dystre værutsikter fra lørdagskvelden og fremover, bestemte jeg meg for å ta en sikkelig kveldstur for å nyte stillheten og solnedgangen. Fra Valhest.

Litt etter klokken 6 om kvelden parkerte jeg på Stakkestad og satte kursen mot Valhest. En tur jeg har gått mange ganger før. Kanskje ikke den mest teknisk krevende, men som helt klart får opp temperaturen ganske fort med sin “rett-på-sak” stigning ganske tidlig.

Denne kvelden var det en del skyer, og en stund så det ikke ut som det ville bli noen sikkelig solnedgang. Men jeg vet bedre. Den ville komme frem fra skyen den gjemte seg bak når den bare kom lavt nok i horisonten. Det er noe helst spesielt med det varme lyset som kommer når kveldsolen lyser opp fjell og fjord.

Hodnafjellet bader i lys fra kveldssola.

I rundt en halvtime gikk jeg rundt på toppen og prøvde å finne de beste utsnittene og det beste lyset. Både med normalobjektiv (50mm) og ett teleobjektiv (200mm). Og når solen til slutt forsvant var jeg godt fornøyd. Både med bildene, men mest av alt den fantastiske følelsen av å ha latt tankene få fri og bare nyte naturens stillhet.

I retning Vikebygd og Gråhorjo.

På vei ned så begynte, som vanlig, mitt høyre kne å skape seg. Heldigvis gav det seg litt når den verste nedstigningen var unnagjort, og jeg slapp å ta smertestillende for å sove om natten. På vei ned kom også påminnelsen om at det nå fort blir mørkt etter at solen har gått ned i horisonten. Hadde det vært overskyet ville nok turen ned blitt en større utfordring enn den ble, men herfra bør jeg nok tenke på å pakke hodelykt også når jeg skal ut på tur om kvelden.

Som jeg nevnte innledningsvis; vi kan bare håpe på å få noen fine høstdager i tiden fremover. Det er få ting som kan måle seg med morgen- eller kveldssol i kombinasjon med friske høstfarger på trærne. Og skulle disse fine høstdagene komme, så har jeg litt oppspart fleksitid på jobb som lett kan ofres.

På tur: Moldebrekka

Endelig en tur i regi av noen andre enn meg selv. Nok en gang har en kollega tatt på seg oppgaven å føre oss til fjells. Invitasjonen var ikke til å ta feil av.

Det kan jo være flere enn meg som i sommer er blitt litt ekstra brei over den delen man sitter på, og som trenger å bevege seg litt.

Det siste kan jeg være enig i. Men jeg vil ikke ha det på meg at jeg sitter på magen. Det er iallfall den som har vokst i takt med at lommeboka har krympet. Godt ferien er over.

Vi begynte turen ved Eikesdalvegen og gikk opp til Veldehytta. Det går traktorvei helt opp til hytta, men ikke lenger. Herfra må man ha fottøyet i orden.

Mange gode turalternativer åpenbarer seg når man er ved Veldehytta.
Mange gode turalternativer åpenbarer seg når man er ved Veldehytta.

Turen opp til Moldebrekka tok oss rundt 1 time og 30 minutter, inkludert en liten stopp på Veldehytta for å signere gjesteboka. Det var mye bløtt terreng den første delen fra hytta, men det ble selvsagt mye bedre i høyden.

Rett etter at vi hadde nådd toppen kom dessverre tåka rullende innover oss, og landskapet ble erstattet av en grå masse.

Utsikt fra Moldebrekka mot Ølensvåg.
Utsikt fra Moldebrekka mot Ølensvåg.
Vi satte kursen videre i nytt "landskap"
Vi satte kursen videre i nytt “landskap”

På vei nedover lettet været igjen, og når vi var vel fremme på parkeringsplassen så tittet sola frem.

Det ble dessverre lite gode bilder fra denne turen. Overskyet vær gjorde lyset flatt, noe som er flott for detaljbilder, men dårlig når man skal prøve å fange litt landskap. Regntunge skyer hadde gjort seg mye bedre. Men man kan ikke kontrollere været.

Litt informasjon og kart

Moldebrekka, eller Moldbrekka, ligg på 619 meter over havet i Vindafjord kommune. Vår rundtur (se kart) var på 10,5 kilometer. En del av dette gikk utenom oppmerket sti. Totalt brukte vi 3 timer på denne turen, inkludert pauser. Men jeg vi si vi holdt godt tempo når vi først var i gang.

Vår rundtur. Veldehytta ligger der de tre linjene møtes.

 

På tur: Litlaskogfjellet

Endelig ett nytt turmål å skrive om.  Årets nykommer er unnagjort, og det på bare 1 time og 8 minutter (fra bilen – til bilen).

Litlaskogfjellet
Utsikt mot Aksdal fra Litlaskogfjellet.

Turen starter i Grinde ved Hestaberg. Rett før man kommer til de første husene så er det en grind til venstre hvor stien begynner. Dette er forsåvidt den samme traséen som Hårfagrerittet benytter. Denne følger man ett godt stykke før man svinger av og begynner å gå opp ett tråkk. Her gjelder det å ha øynene med seg, hvis ikke er den lett å overse. På dette punktet er man kommet cirka halvveis rent distansemessig.

Starten av turen begynner på gruset sti
Starten av turen begynner på gruset sti.
Det er plassert ut mange benker langs den lette delen av løypa
Det er plassert ut mange benker langs den lette delen av løypa. Masten (som er målet) kan sees i bakgrunnen.

Den andre halvdelen av turen går i mer ulendt terreng, men ikke uten innslag av menneskeskapte hjelpemidler. Blant annet er det satt opp en trapp hvis eneste rekkverk er piggtrå (med tilhørende gjerde).

Med moderat rettingssans og en filosofi om å alltid søke mot det høyeste punktet er man godt på vei mot målet, men ikke helt. Den første toppen man kommer til er nemlig ikke den samme som har postkassen med kodeordet.

Den første varden var feil topp, men på rett vei. Målet er i bakgrunnen, bak en knaus.
Den første varden var feil topp, men på rett vei. Målet er i bakgrunnen, bak en knaus.

I følge brosjyren så ligger kodeordet “ved masten på toppen av Litlaskogfjellet”.  Men masten står strengt tatt ikke på noen topp, og hvor er egenlig skogen i Litlaskog?

I følge min mobiltelefon/GPS så er turen 5,25 Km tur/retur (fra parkeringsplassen ved barnehagen), og toppen ligger på circa 193 meters høyde.

Kart som viser veien til toppen.
Kart som viser veien til toppen.

Dette er en særdeles lett og behagelig tur i ganske flatt terreng. Det er god utsikt, men ingen stor turopplevelse. Med sin lette tilgjengelighet så er den likevel et fint innslag i en travel hverdag, og grusstien er fin for folk som bare ønsker en luftetur på noe annet enn asfalt.