Category Archives: Friluftsliv

På tur: Litlaskogfjellet

Endelig ett nytt turmål å skrive om.  Årets nykommer er unnagjort, og det på bare 1 time og 8 minutter (fra bilen – til bilen).

Litlaskogfjellet
Utsikt mot Aksdal fra Litlaskogfjellet.

Turen starter i Grinde ved Hestaberg. Rett før man kommer til de første husene så er det en grind til venstre hvor stien begynner. Dette er forsåvidt den samme traséen som Hårfagrerittet benytter. Denne følger man ett godt stykke før man svinger av og begynner å gå opp ett tråkk. Her gjelder det å ha øynene med seg, hvis ikke er den lett å overse. På dette punktet er man kommet cirka halvveis rent distansemessig.

Starten av turen begynner på gruset sti
Starten av turen begynner på gruset sti.
Det er plassert ut mange benker langs den lette delen av løypa
Det er plassert ut mange benker langs den lette delen av løypa. Masten (som er målet) kan sees i bakgrunnen.

Den andre halvdelen av turen går i mer ulendt terreng, men ikke uten innslag av menneskeskapte hjelpemidler. Blant annet er det satt opp en trapp hvis eneste rekkverk er piggtrå (med tilhørende gjerde).

Med moderat rettingssans og en filosofi om å alltid søke mot det høyeste punktet er man godt på vei mot målet, men ikke helt. Den første toppen man kommer til er nemlig ikke den samme som har postkassen med kodeordet.

Den første varden var feil topp, men på rett vei. Målet er i bakgrunnen, bak en knaus.
Den første varden var feil topp, men på rett vei. Målet er i bakgrunnen, bak en knaus.

I følge brosjyren så ligger kodeordet “ved masten på toppen av Litlaskogfjellet”.  Men masten står strengt tatt ikke på noen topp, og hvor er egenlig skogen i Litlaskog?

I følge min mobiltelefon/GPS så er turen 5,25 Km tur/retur (fra parkeringsplassen ved barnehagen), og toppen ligger på circa 193 meters høyde.

Kart som viser veien til toppen.
Kart som viser veien til toppen.

Dette er en særdeles lett og behagelig tur i ganske flatt terreng. Det er god utsikt, men ingen stor turopplevelse. Med sin lette tilgjengelighet så er den likevel et fint innslag i en travel hverdag, og grusstien er fin for folk som bare ønsker en luftetur på noe annet enn asfalt.

På tur: Dalvanuten

Så var turen endelig kommet til Dalvanuten. Litt fordi jeg aldri har vært akkurat der før, men kanskje mest fordi det er en av de 10 turene som er med i årets “Gå tur i Tysvær“.

Dalvanuten

Dalvanuten deler samme startpunkt som både Rossafjellet, Skrubburdnuten og Stølanuten. Sistnevnte var jeg på bare en drøy uke før brosjyren med turmålene dumpet ned i postkassen. Alle disse turene starter som sagt fra samme sted, nemlig Gurigjerde i Nedstrand.

Denne solrike påskedagen var det ganske trangt om parkeringsplassene. Og på vei mot Nedstrand så jeg at det var samme situasjonen opp mot Lammanuten. Nydelig påskesol har tydligvis lokket folk opp og ut.

Dalvanuten

Det som er litt surt er at jeg på turen opp til Lammanuten rett før nyttår skadet kneet, og den blir jeg ikke kvitt så lett. Det ødelegger ganske mye av moroa med å gå tur. Det var planen å ta en lett gåtur på Leirå i etterkant, men det var jeg rett og slett ikke i stand til når jeg først hadde kommet meg inn i bilen. Problemet er ikke å gå oppover, det er nedturen som sliter mest på kneet.

Dalvanuten gir god utsikt. Kanskje ikke like spektakulær som Stølanuten, men turen opp er det ingenting å utsette på. Turen anbefales på det varmeste.

Dalvanuten

Dalvanuten

Dalvanuten

Dalvanuten

Litt fakta om Dalvanuten:

  • Toppen ligg på 572 meter over havet
  • Turen er rett over 4,6 km hvis man følger stien
  • Går du i luftlinje er det bare 1,4 km

Kart:

Turkart til Dalvanuten

 

Nye tursko

De siste årene har jeg gått med Alfa Cumulus på føttene. Dette er meget gode tekstilsko som passer fint til lett varierende terrengt. Dessverre har den ene skoen fått en stygg rift i front som ikke lar seg fikse. Så gjett om jeg ble overrasket og glad når jeg fant nye tursko under juletreet fra mamma og pappa. Vel, overrasket er kanskje å ta litt hardt i da jeg var med på butikken og prøvde dem først.

Denne gangen falt valget på lærsko fremfor tekstilsko. Walk King fra Alfa. Disse ligger en prisklasse eller to over mine gamle sko, men forhåpenligvis vil det vise igjen. Det første som slår meg er at disse ser ut til å være lettere å holde rene ettersom det ikke er noe tekstil som søla kan feste seg til.

Alfa Walk King
Alfa Walk King

Alle fjellsko bør gås inn. I etterkant er det mulig jeg overdrev litt, men disse skoenes første tur ble altså opp til Lammanuten. En tur på litt over 1 mil tur/retur, noe jeg kjente godt når jeg kom tilbake til bilen. Og om kvelden. Og morgenen etterpå.

Valg av turdag ble søndag 29. desember, den ene dagen hvor det i følge Yr skulle regne og blåse minst, noe som forsåvidt stemte godt. Det var riktignok litt regn om morgenen, men det gav seg når vi kom frem til parkeringsplassen på Sandvik.

Lammanuten
Utsikt fra toppen

På turen opp vekslet det mellom lett yr, tåke og bare helt vanlig grått vær. Når vi nærmet oss toppen brøt solen igjennom skylaget – men den forsvant igjen før vi kom helt opp og ble erstattet av noe som må være en mellomting mellom yr og tåke, men med blå himmel innimellom.

Dessverre begynte jeg allerede på veien opp å kjenne det i beina. For det meste vonde hofter, men med toppen i syne var det ingen vits å gi seg. Dessuten regnet jeg med at det ville gi seg mens jeg hadde en velfortjent pause på toppen. Så feil kan man altså ta.

Utsikt fra toppen
Utsikt fra toppen

På vei ned ble jeg smertelig klar over at belastningsskader ikke går over i løpet av en 20 minutters pause. Så med begrenset bevegelighet klarte jeg selvsagt å ødlegge det ene kneet nok til at turen ned ble mest mulig smertefull. Det var omtrent samtidig at været gikk over til sludd.

Utsikt på vei ned
Utsikt på vei ned

Så gitt alt dette skulle man kanskje tro at jeg var misfornøyd med skoene. Tvert imot. Min egen idioti kan jeg ikke la skoene få skylden for. På vei opp overrasket dem, spesielt på grep. Det var ingen problem å gå opp ett berg som midlertidig var omgjort til bekk. Samtidig så holdt de beina mine tørre uansett hvor mye jeg “prøvde” å få dem til å gi etter.

Lammanuten
Bergbekken?

Nå, en dag etter, har jeg fremdeles vondt i hofter og venstre kne, men føttene er like fine. Ikke så mye som ett gnagsår. Konklusjonen er enkel; tursko må gås inn. Og disse lærskoene trenger lengre tid på dette enn mine gamle tekstilsko.

Les mer om min forrige tur til Lammanuten.

Turåret 2013

Det ble ikke like mange turer som jeg hadde sett for meg i 2013, det ble heller ikke de store turene jeg hadde ønsket å få gått. Men det ble da iallefall noen. Her er et kippe bilder fra året som gikk. I denne posten så betyr “vi” min søster og jeg.

Vi begynner året med en tur opp Heggelifjellet. Allerede fra start var det lett å se at denne turen skulle bli litt mer utfordrende enn vanlig. Det manglet ikke på is, for å si det mildt.

Heggelifjell
Heggelifjell

Men når man først var kommet seg litt opp i høyden var det faktisk helt greit. Når jeg nå ser igjennom bildene så ser det ut som året begynte tørt, men ble våtere og våtere utover sommeren og høsten.

Heggelifjellet
Heggelifjell

Når første kodeord var lagt ut i “Gå tur i Tysvær” ble det en rask tur opp Helgelandsfjellet.

Helgelandsfjellet
Helgelandsfjellet

En rask tur utom Ryvarden.

Ryvarden
Ryvarden

Gudbrandsfjellet. En helt topp tur som anbefales. Jeg skal prøve å ta flere bilder og skrive mer om denne turen neste gang.

Gudbrandsfjellet
Gudbrandsfjellet

Årets desidert beste høydepunkt. Både i høydemeter og i utsikt og opplevelse. Været var lenge skiftende på vei opp, men når toppen først var nådd så slapp også solen til.

Lammanuten
Lammanuten

Klauv, Haugesunds høyeste punkt. Vått opp og vått på vei ned. Ikke nevnt med en eneste bloggpost. Der må jeg ta litt selvkritikk.

Klauv
Klauv (Haugesund)

Så gikk turen nesten til Valhest fra Lilleland. Ufattelig vått, grått og generelt trist vær gjorde at vi ikke gadd å fullføre. I bakgrunnen skulle man ha sett Valhest…

Valhest
Valhest

I 2014 er håpet å få tatt enda flere (og høyere toppturer), i tillegg har jeg veldig lyst å få gått inn til foten av Vøringsfossen. Til den turen bør jeg kanskje få fatt i ett kamera som tåler litt mer fukt enn det jeg har i dag.