Knut Knutsen O.A.S skuer utover rådhusplassen i Haugesund. Rådhuset ble gitt i gave til byen i 1921. Hans kone, Elisabeth, gav penger til utsmykking av rådhusplassen i 1947.
Nok engang så var jeg på feil sted til feil tid, eller noe sånt. I går tok jeg turen opp på Helgelandsfjellet for å fotografere det fine lyset i solnedgang, bare for å oppdage at det samme fjellet jeg sto på skygget for motivet jeg hadde sett for meg.
I dag dro jeg til Haugesund i håp om at skyene ville lyse opp like sterkt som dagen før. Det skjedde altså ikke. Men om ikke noe annet så fikk jeg øvd meg litt på komposisjon. Først ut var Haugesund rådhus. Ingen av bildene er noe særlig bra, men de har potensialet hvis det rette lyset dukker opp.
Jeg er ikke journalist. Det jeg skriver her er mine egne meninger, ingen andres. Dette innlegget kan inneholde både feil og mangler. Når det er sagt; jeg har prøvd å lenke til kilder i størst mulig grad.
Når jeg leser at Donald Trump skryter av Vladmir Putin, og kaller han en sterk leder, så er det ikke til å unngå å tenke på Saddam Hussain, Muammar al-Gaddafi eller Kim Jong-un for den slags skyld. Saddam var også en sterk leder, bare se på hvordan det gikk med Irak etter at han ble fjernet fra makten. Kaos. Saddam var den eneste som klarte å holde landet samlet, men det krevde også harde virkemidler. Samme gjelder Kim-dynastiet i Nord-Norea. En sterk leder, ja, men ikke en god leder.
Det som bekymrer meg med utsagnet til Trump er at det virker som han oppriktig ser opp til hvordan Putin har styrt Russland siden han tok over presidentembetet i 31. desember 1999. Tenk litt over det forresten. 1999, la oss si 2000 for enkelhets skyld, og han sitter fremdeles som president. 17 år ved makten. Riktignok var han “ute” i en 4-års periode, men kun fordi grunnloven krevde at presidenten ikke kunne sitte sammenhengende i mer enn to perioder. En grunnlov som senere har blitt endret, blant annet er presidentperioden utvidet fra 4 til 6 år. Og selv når Putin ikke var president, så var han fremdeles den som i praksis styrte landet.
For hvor demokratisk høres det ut når Putin går fra å være president til statsminister, for å så bli president igjen? Eller at Dimitir Medvedjev, som var statsminister, ble president, for å så gå tilbake som statsminister igjen? Det er en grunn til at de fleste republikker har en grunnlov som regulerer hvor lenge en president kan sitte ved makten. Makt korrumperer.
I Putins Russland finnes det i praksis ingen oppoisisjon, noe som nå sist ble bekreftet ved fengslingen av opposisjonslederen Aleksej Navalnyj. Dømt for underslag. Det finnes ingen fri presse. All makt er i praksis samlet hos presidenten, og det er dette Trump skryter av. Dette er det Trump ser opp til og hyller. All makt hos presidenten gir handlingsrom, og en sterk og handlekraftig stat. Men i feil hender er det en katastrofe. For hvem skal staten egenlig tjene? Presidenten eller folket?
Vil du lese mer om Putins vei til makten, så anbefaler jeg boka “Putin – Mannen uten ansikt” av Masha Gessen. Jeg skal ikke påstå at alt som står i boka er sant, men det presenteres på en overbevisende måte, og bak i boka er det 20 tettpakkede sider med kildereferanser.
En annen president som også er i ferd med å samle all makt i embete, er Tyrkias Recep Tayyip Erdoğan. Han bruker mange av de samme virkemidlene som Putin i sin tid brukte, på å enten ta over eller legge ned pressen og mediene. Men vi til gode å se en vestlig leder skryte over handlekraften til Erdoğan.
La oss se litt på hva Vladimir Putin har gjort som Donald Trump så tilsynelatende ser veldig opp til:
Endre lover og regler for å gi seg selv mer utøvende makt
Så kan vi se på hvordan dette passer inn med handlingsmønsteret til Trump så langt:
Endre lover og regler. P.t. så er Trump-administrasjonen i gang med å teste hvor mye utøvende makt presidenten kan ha. Saken om innreiseforbud fra 7 land er forventet å gå helt til Høyesterett om nødvendig.
Ta over eller legge ned pressen. Her har Trump brukt en ny strategi som går ut på å anklage pressen for å skrive såkalt “fake news” hver gang noe negativt om administrasjonen blir skrevet, og han er en mester i å sno seg unna vanskelige tema ved å hevde at han vet mer enn andre, og at han vet best.
Endre valgloven. Her har vi ikke sett noe konkret enda, men Trump har varslet at han ønsker å gjennomgå det han kaller valgfusk hvor flere millioner ulovlige innvandrere skal ha stemt på Hillary Clinton. Om han ønsker å endre valgloven gjenstår jo å se.
Få kritiske personer drept eller fengslet. Forhåpenligvis er dette et punkt Trump har oversett i styresettet til Putin, men han har tidligere sagt at Hillary Clinton burde vært fengslet mens hun var hans største utfordrer. Og det er sikkert mange gode grunner til det, men det virker rart at det dukket opp kun i valgkampen, og forsvant like fort etterpå.
Trump er nå 70 år, mot Putins 64, så det er vel ikke så veldig realistisk at han har noen plan eller ambisjon om å sitte i mer enn 2 perioder uansett. Men det som er klart er at han på denne tiden ønsker å fortsette å bygge sin personlige formue, det ligger i hans natur å gjøre en “god deal” når den byr seg. Det skulle ikke forundre meg om han vil bygge muren mot Mexico selv, så lenge noen andre betaler selvsagt. Interessekonflikt er kun noe andre personer har, aldri han selv.
Og med dette så har jeg sannsynligvis sørget for at jeg ikke får innreise i USA, Russland eller Tyrkia i nærmeste fremtid. Men det kan jeg leve med.
Sånn, da har jeg skaffet meg SSL-sertifikat til domenet og tvunget all trafikk over til sikker tilkobling. Se etter den grønne hengelåsen foran domenenavnet.
Let’s Encrypt is a free, automated, and open certificate authority brought to you by the non-profit Internet Security Research Group (ISRG).
Ellers så er det sørgelig lite aktivitet her på bloggen for tiden. Håper det kan ta seg opp, uten at jeg må ty til rosa-blogging eller å utlevere meg selv. Teknologi og foto er fremdeles temaer som opptar meg, og som jeg håper å kunne skrive litt om også i fremtiden.
Med sine 524 meter over havet er ikke Sætrafjellet blant de høyeste i Vindafjord, men heller ikke blant de minste. Utsikten er det ingenting å utsette på. Invitasjonen som kom på epost derimot var mye kjedeligere enn for både Gråhårjo og Moldebrekka.
Bli med Hatteland i samarbeid med lokalguide Roald Årvik invitere te fjelltur frå kyrkja i Vikebygd.
Uansett, når årets Vikebu 2014 inviterer på tur så er ikke jeg den som takker nei. Stien fra Vikebygd og opp er helt ny, men ligger alt på ut.no og er også et mål på telltur.no.
På parkeringsplassen ved Kjerka, i strålende solskinn, møtte 10 personer og en hund, alle klare til å ta seg til topps. For å komme til selve turstien så går man først tilbake mot krysset på fylkesveien, tar til venstre noen meter før man igjen tar av til høyre på en grusvei. Følg denne til det kommer en grind på høyre hånd, den skal være merket. Følg skogsstien oppover til man kommer til ett nedtråkket gjerde. Herfra er det bare å følge merkepinnene.
Årets Vikebu 2014 (til venstre) viser stolt frem bygda.
Stien er sånn passe bratt fra start av, men dette gjør også at man relativt fort kommer høyt nok til å få fin utsikt over Vikebygd på godt tilrettelagte utsiktspunkt.
Dagen vi gikk tur, fredag den 13., var det en litt kald nordavind. Denne var ikke så sjenerende så lenge vi holdt oss under tregrensa, men når vi kom over denne ble det betraktelig kjøligere. Så når vi kom til stemmen ved Stemmevatnet valgte flere å ta på seg ekstra jakke.
På med ekstra plagg mot nordavinden.En av de siste stigningene før toppen på Sætrafjellet.
Turen til toppen tok oss 1 time og 30 minutter, men det inkluderte en del stopp på veien for å nyte utsikten (og få igjen pusten for de som trenger å puste). På toppen finner en både turbok/besøksbok og kodeord som kan brukes på telltur (men ikke på SMS).
På toppen av Sætrafjellet ble Turboka ble sendt rundt til alle i følget.
Etter å ha skrevet oss inn i manntallet, og tatt de obligatoriske selfiene, fant vi en liten skrent på sør-øst siden vi kunne gjemme oss bak (for vinden) og innta litt medbrakt niste. På vei tilbake fikk vi en guidet, men umerket, tur over til Slåtteskarnuten. Men fortvil ikke, det finnes også en merket sti.
På tilbaketuren etter å ha vært på Sætrafjellet og Slåtteskarnuten.
Nok en fantastisk tur unnagjort. Anbefales. Turen er middels krevende i følge ut.no, men med noen innlagte pauser så er det absolutt noe (nesten) alle kan gjennomføre.
Fakta om Sætrafjellet
Høyde : 524 m.o.h
Lengde : Cirka 7,4 km
Tidsbruk: Cirka 2 1/2 time tur/retur
Sted : Vikebygd, Vindafjord, Rogaland
For en stund tilbake så jeg et foredrag med den amerikanske fotografen Sam Abell, som blant annet har jobbet for National Geographic, hvor han forteller om hvordan han jobber med komposisjon når han skal ta bilder. Og det som gikk igjen under mesteparten av foredraget var “compose and wait”, komponer (bildet) og vent. Vent på det rette lyset, de rette personene eller det rette ansiktsuttrykket.
“Compose and wait” – Sam Abell
Det er kanskje ikke så lett å forklare, men når man ser foredraget og bildene som blir vist så er det lett å forstå hva han mener. Ett eksempel er å finne rett bakgrunn og rett lys, og bare vente på at noe eller noen skal bevege seg inn i bildet og gi det liv. Og ganske ofte er dette lett å forutse. Er man i en travel handlegate er det lett å se for seg at en person vil haste forbi i komposisjonen man har valgt seg. Andre ganger kan det ta lengre tid, men driver man med fotojournalistikk så finnes det ingen snarveier.
En annen ting Sam Abell er flink til er å se horisonten. Å plassere motivet under eller over horisonten, ikke midt på. Han passer til og med på at skyggene ikke er i kontakt med andre elementer som kan distrahere.
Ett av de beste eksemplene er helt i starten på videoen til 2 minutter inn hvor han viser et bilde av fire kvinner som går over en bro, alle med lignende klesdrakt. Alle går på samme linje inn i bildet og gir det hele dybde og en historie. Her viser han både sluttresultatet og bildene som ledet opp til det øyeblikket. Veldig interessant.
Som han selv sier: “Dette bilde ble ikke tatt på 1/60 sekund, det ble tatt på en halvtime”. Han finner utsnittet først, og venter.
Siste eksemplet jeg ønsker å vise, som ett slags bevis for at dette går igjen for fotojournalister spesielt, er i denne utgaven av DigitalRev TV hvor Vincent Laforet er gjest. Se fra 4 minutter og 50 sekunder ut i videoen, eller gå rett til 5:40 for å høre det fra Vincent selv. Alt handler om å finne mønster, og dermed, på en måte, kunne forutse hva som vil skje.
Vincent har vunnet en Pulitzer Prize, og er blant annet kjent for kortfilmen Reverie i 2009 som viste hva som var mulig å få til med video-funksjonaliteten som ble introdusert med Canon 5D Mark 2, og som kanskje kan ta mye av æren for populariteten til at digitale speilreflekskamera blir brukt innen film- og tv-produksjon i dag.
For meg handler “compose and wait” om bevisstgjøring. Det er mye det samme som gjøres når man skal ta et landskapsfoto, man tenker bare ikke like mye over det. Man finner motivet, så må man kanskje vente litt på soloppgangen eller solnedgangen. Etter å ha sett disse eksemplene er jeg mye mer bevisst på dette.
I andre enden har vi kanskje det vi kan kalle “compose and instruct”, hvor fotografer instruerer motivet/modellens plassering, klessdrakt og utrykk. Altså iscenesatt fotografering, men det får bli til en annen gang.
