Category Archives: Norsk

3 kjappe om 3 bøker

Fullførte 3 bøker i sommer — og nå er det høst — så det sier vel sitt om hvor lite jeg har brydd meg med å skrive om disse. Ene boken var god, andre var interessant og den tredje begynte greit men ble litt uspiselig etterhvert.

Kanskje like greit å ta dem i den rekkefølgen.


Idea Man — Paul Allen

Paul Allen startet Microsoft sammen med Bill Gates. Første halvdel handler om tiden før og tiden i Microsoft. Om dynamikken, om hva som fungerte og ikke fungerte, og til slutt om hvordan han valgte å forlate firmaet for å “oppleve mer av livet”, som han skriver. Bør nevnes at det valget ble gjort etter en kreftdiagnose, hvor han innså at livet var for skjørt til å ofre helsa for en jobb.

Andre halvdel handler om prosjektene har drev med etter tiden i Microsoft. Her er det en del om ulike bedrifter han har investert i, men også han interesse for basketball, og hans eierinteresser i et lag. Jeg har glemt hvilket. Den sportslige biten var uinteressant for meg.

Terningkast 5.

Unlimited Memory — Kevin Horsley

Kevin var (er?) rekordholder i noe innen det å huske ett-eller-annet. Paradoksalt nok husker jeg ikke dette. Boken inneholder flere forskjellige teknikker for å huske. Utrolig nok husker jeg fremdeles de fleste eksemplene i boken på hva man kan huske, men jeg har egentlig ikke tatt dem i bruk for mine egne ting, med ett unntak. Nummer. Jeg har begynt å bruke teknikken for å huske ulike numre.

Boken var god, men for å få god effekt bør jeg nok lese deler av den om igjen. Heldivis har jeg tatt noen notat underveis, så jeg bør lett finne frem til “høydepunktene”.

Terningkast 4

Master Your Mind – – D. E. Boyer

Boken inneholder egentlig det samme man finner i de fleste selvhjelpsbøker, og sånn sett er den grei, spesielt hvis du ikke har lest slike bøker før. Men rundt halvveis så dukker det opp en del “røde flagg”, som jeg vil kalle dem. Forfatteren trekker plutselig inn en del konspiratoriske teorier, og det ødlegger veldig fort veldig mye. Selv om alt som er skrevet før er ryddig og greit, så fikk jeg en følelse for at siste del av boken var farget rundt disse ulike teoriene.

Terningkast: 2


Shoe Dog

Phil Knight — Mannen som startet Nike har skrevet en overraskende åpen og ærlig bok om både ham selv og firmaet han startet sammen med sin tidligere trener, Bill Bowerman.

Kapitlene er delt opp etter årstall, og begynner i 1962, når Phil ønsker å satse alt på en “crazy” ide om å importere sko fra Japan. Han reiser på en rundtur i Asia og Europa, og legger turen innom Japan for å snakke med skoprodusenter. Her klarer han å overtale et firma til å gi han rettigheter på å importere å selge deres sko i USA. Han har på dette tidspunktet ikke noe firma, men oppgir at han representerer Blue Ribbon, et foretak han starter når de første skoene dukker opp.

De første skoene selger han fra bilen sin. Som tidligere løper har han kontakter i idretten, og siden han brenner for sporten så viser han seg å være en god selger — i motsetning til leksikonene han prøvde å selge når han var på reisen sin i Asia/Europa.

Phil skriver om årene fra 1962 til 1980, perioden frem til firamet går på børs, i tillegg til et siste kapittel som er skrevet i “nåtid”, hvor Phil diskuterer det å skrive boken, og hvordan det har vært å gå igjennom historien på nytt. Selv de bitene som både han og kona gjerne skulle ha sluppet å gjennoppleve.

I perioden det skrives om så dobles salget fra år til år, til kreditorenes store skrekk, fordi Blue Ribbon ikke sparer opp egenkapital, men putter alt tilbake i bedriften. Dette skal vise seg å bli et problem for bedriften, ettersom bankene ikke ønsker å gi mer kreditt, mens firamet er nødt til å betale for varene og sitte på et stort varelager i en periode. Blue Ribbon/Nike lever altså på kreditt frem til de går på børs og får sprøytet inn egenkapital.

Noe jeg fant interessant er all innovasjenen som ser ut til å ha skutt fart i denne perioden. Nike var vistnok først ute med “vaffelmønster” i skosålen for å gi bedre grep mot underlaget. Før dette så var vistnok alle skosåler ganske like. Nike er også først ut med “luft” pumpet inn i sålene, dessverre så er ikke første utgaven av skoene godt nok testet, og må trekkes fra markedet.

Det er også ganske fascinerende å lese om hvor lojale de ansatte var, og hvor mye de var villig til å ofre for at eventyret skulle forsette. Disse ble belønnet med aksjeposter når firmaet gikk på børs i 1980.

Phil satt som CEO i Nike i nærmere 40 år, noe som må sies å være ganske eksepsjonelt. Og som han skriver i boken, han skulle ønske han kunne gjort det samme om igjen.

The Ride of a Lifetime

Bob Iger — administrerende direktør i The Walt Disney Company fra 2005 til 2020 — har skrevet om sin karriere fra han begynte i American Broadcasting Company (ABC) til han endte opp i sjefsstolen i Walt Disney.

Bob begynner som “løpegutt” i ABC Studios. Der var han ansvarlig for å slippe inn de riktige folka til riktig tid, og sørge for at alt som må gjøres klart blir gjort klart. Hans første sjef bruker firmaets penger, og folk, til å berike seg selv, noe Bob ikke ønsker å være med på. Sjefen hans finner ut av dette, og han får beskjed om at han ikke er “forfrembar” (Denne personen får senere sparken når dette blir oppdaget).

Han klarer å bytte seg over til ABC Sports, som på den tiden nyter stor respekt for sine høye seertall, og dermed også har “ubegrenset” tilgang til penger på sine prosjekter. Hans nye sjef godtar ikke at noe er umulig, i alle fall ikke før alt er prøvd. Bob klarer å ordne rettigheter til et sports arrangement i Nord Korea — uten å betale myndighetene i Nord Korea (noe som var og er en forbrytelse i USA, på grunn av sanskjoner mot landet).

Et av de første, og viktigste tipsene Bob kommer med i denne boken er: Ta ansvar for dine feil, ikke skyld på andre eller kom med bortforklaringer, men samtidig ta lærdom av dem.

Et annet råd er å ikke la kvaliteten på produktet gå på bekostning av de ansatte. Produktkvaliteten er viktig, men aldri så viktig at den skal gå ut over folk. Det vil bare føre til utbrenthet og misnøye, noe som igjen — over tid — vil forringe produktet.

Etter at ABC blir kjøpt opp, setter de nye eierene ham i førersetet for ABC Entertainment. De nye eierene gir Bob muligheten til å gjøre en jobb han selv ikke tror han er i stand til. Dermed lærer han at man må stole på folk, og av og til sette dem i posisjoner som de kan vokse i, selv om de kanskje ikke vet det selv enda. Som sjef i ABC Entertainment er han nå blitt sjef over sin gamle sjef, noe som også er en overgang man må være bevist på.

Etter at Walt Disney kjøper ABC/Cap Cities tror Bob at karrieren hans vil stoppe, og at det er på tide å finne seg en ny jobb. Litt spesielt i og med at det var viktig for Walt Disney at Bob ble med videre og signerer en 5-års kontrakt.

Etter mange år som leder av ABC blir Bob til slutt hyret inn som COO i Walt Disney, og blir dermed nummer to i organisasjonen, bak CEO Michael Eisner.

Michael mister til slutt styrets tillitt — og selv om Michael har æren for mye av verdiene som er skapt i Disney, så nytter det ikke når bedriften stagnerer. Animasjonsdelen av Disney ligger så si brakk, og avtalen med Pixar har skåret seg. Bob får en vanskelig tid med å overbevise styret om at han er riktig person, ettersom han har jobbet som COO i 5 år under Eisner, og de er redd at også han er låst i samme tankespor.

Bob får uventet hjelp fra en PR-rådgiver som forteller ham at han må komme opp med en prioriteringsliste på hva han vil gjøre som CEO — og han får maks ha 3 ting på listen. Når det gjelder prioriteringer så er det alt man får. Alt over 3 viser at man ikke har prioritering lenger.

Bob Iger blir ansatt som CEO i 2005, og en av hans første store beslutninger er å prøve å kjøpe Pixar. Til alt overmål klarer han å overbevise styret om strategien, og samtidig overbevise Steve Jobs om å selge. Pixar får beholde sin egen kultur, samtidig som lederene i Pixar John Lasseter og Ed Catmull blir i tillegg satt i førerstetet i Walt Disney Animation for å gi dem et løft.

Etter Pixar klarer han å overtale George Lucas til å selge Lucasfilm til Disney, og sikre seg rettighetene til Star Wars universet. Et vanskelig salg for George, og det blir ekstra sårt å se at Disney ikke vil bruke hans script når de lager nye filmer i Star Wars sagaen.

Det største oppkjøpet er av 21st Century Fox fra Rupert Murdoch. Prisen begynner på 28 dollar per aksje, men Comcast, som tidligere hadde prøvd å kjøpe Disney, kommer på banen med et høyere bud. På grunn av strenge konkurranseregler velger Fox å avstå budet, fordi det er for stor risk med at det vil trekke ut i tid og bli stemt ned av myndighetene.

Rett før styret i Fox skal stemme, så blir det klart at AT&T får lov å kjøpe Time Warner, og dermed kommer Comcast på banen med et nytt bud på 35 dollar per aksje. Disney legger seg på 38 dollar for å skape stor nok distanse til Comcast til at de forventer at Comcast dropper kortene. Comcasts tilbud er “all cash”, mens budet fra Disney er en kombinasjon av penger og akjser i Disney. Avtalen med Disney blir stemt igjennom og Comcast trekker seg ut av budrunden.

Bob skriver også litt om de tøffe valgene han har måttet tatt. Slik som å si opp ansatte, både ansatte som har oppført seg på en måte som ikke er forenlige med arbeidsgiveren (rasistiske twitter-meldinger er en av dem), men også ansatte som han selv har plassert i en rolle som de ikke har mestret. I de tilfelle ligger jo deler av skylden på Bob selv.

I slike samtaler, skriver han, er det viktig å ikke begynne med “small talk”, men gå rett på sak, og si at dette er en vanskelig samtale, og begrunne hvorfor beslutningen har blitt sånn og hvorfor du ikke tror det er håp om bedring. Forhåpenligvis er det en samtale som allerede er unnagjort tidligere.

“Inovate or die” — Bob stresser det faktum at man må ta risker og ikke stagnere. Og av og til må man være villig til å ta kortsiktige tap for å sikre fremtidig vekst. Slik som når de startet opp Disney+, da måtte de ta et tap på lisenser siden Netflix ikke lenger fikk lov å strømme Disneys innhold.

Hatching Twitter

Jeg har kjøpt meg Amazon Kindle, en hendig liten sak som det er lett å ta med seg. Første bok ut var “Hatching Twitter” av Nick Bilton. Boken handler om hvordan Twitter ble til, og tegner samtidig et lite flatterende bilde av Jack Dorsey, medgründer og CEO av Twitter.

Det er kanskje like greit å begynne med å gjengi en av anmeldelsene av boken på Goodreads.

This book, in less than 140 characters: Nick Bilton really, really hates Jack Dorsey.

Kommentar fra Eklein på Goodreads.

Nick Bilton skriver faktisk så mye negativt om Jack Dorsey at jeg underveis begynner å lurte litt på motivene hans. Når denne boken ble utgitt, i 2013, så var Jack ikke blitt CEO i Twitter igjen, en rolle han først fikk tilbake i 2015.

Det er godt mulig at Jack har blitt mer moden som leder i det årene han var ute av det gode selskap, for i boken levnes han lite ære som lederskikkelse.

Bilde av en Amazon Kindle med boken "Hatching Twitter" på skjermen.

De fire første

Boken åpner med ett kapittel til hver av de fire gründerene: Evan Williams, Noah Glass, Jack Doresy og Christopher “Biz” Stone. Og det er verdt å merke seg at når Twitter startet opp som eget firma var Noah allerede ute. Men mer eller mindre takket være denne boken så blir han i dag listet opp som en av medgründerene av Twitter, det var faktisk Noah som kom på navnet Twitter.

@Ev

Evan Williams — pengene bak Twitter. Ev tjente seg rik på salget av Blogger til Google, men det kommer tidlig frem at motivasjonen til Ev ikke er de samme som Googles. Ev bidrar med penger til et prosjekt som kameraten Noah har, som blir til podcast-selskapet Odeo. Apple lanserer podcast for iTunes, og prosjektet er dømt til å mislykkes. Putter penger inn i idéen Twitter, og Jack inn som CEO. Dytter Jack ut som CEO og tar over selv. Blir dyttet ut som CEO noen år senere.

Ev er eneeier av Twitter ved oppstarten, men gir 20 % til Jack når han blir CEO, beholder 70 % selv, og fordeler resten på Biz og de øvrige ansatte.

Ev starter opp Medium etter at han forlater Twitter.

@Noah

Nabo med Ev i perioden Ev driver med Blogger. Overtaler Ev til å støtte en audioblogg-plattform, eller podcast som det senere blir kjent som, kalt Odeo. Noah blir CEO i Odeo. Prosjektet får seg et skudd for baugen når Apple lanserer podcast for iTunes. Blir interessert i status-idéen til Jack og bruker mye tid på Twitter, selv om Ev har sagt at Noah skal fokusere på å gjøre Odeo attraktiv for salg.

I følge boken er det Jack som gir Ev et ultimatum om at enten så må Noah gå, eller så går jeg. Noah får aldri vite at det er Jack som er årsaken til at Ev gir Noah sparken. Noah forsvinner ut av historien når Odeo legges ned og Twitter startes opp av asken.

@Jack

Bokens mest kontroversielle figur. Har idéen til Twitter, men det er Noah som får blåst liv i den. Skal likevel vise seg at idéen til Jack ikke er helt lik det Twitter har blitt i dag. På mange måter er det brukerene av Twitter som har definert mye av produktet, deriblant bruken av emneknagg (#) som ingen av gründerne i Twitter hadde noe særlig til overs for i starten.

Jack blir Twitters første CEO. Er åpenbart ikke ledemateriale og blir til slutt presset ut av styret. Ev bytter fra styreleder til CEO, og Jack blir en styreleder uten reell makt, et grep for å holde Jack “låst”.

Jack tar intervjuer og later som han fremdeles har en operativ rolle i Twitter. Spinner stadig historier om seg selv som den egentlige personen bak Twitter. Igjen; her er det viktig å påpeke at dette er bokens fremstilling, og den tegner som sagt ikke et flatterende bilde av Jack.

Jack starter firmaet Square, og bygger seg allianser. Dukker opp som ny CEO i Twitter etter at boken er utgitt. Hadde Jack forsvunnet helt etter bokens utgivelse ville det vært lettere å kjøpe historien, men siden Jack har gjort stor suksess i perioden 2013 til 2020 så er det ikke like lett.

@Biz

Bokens minst kontroversielle figur. Åpenbart en godt likt person. Er Twitters ansikt utad og står ved Evs side i det meste. Forlater Twitter når Ev blir kastet som CEO. Som sagt, bokens minst kontroversielle figur. Hva mer er det å skrive?

Vim

Jeg har brukt Vim som teksteditor i mange, mange år. Men det er først nå de siste ukene at jeg føler at jeg virkelig har begynt å utnytte de mange funksjonene som er innebygget. Frem til for et par uker siden brukte jeg fremdeles piltastene for å navigere.

I Vim kan man — i normalmodus — bruke h, j, k, l i stede for piltastene for henholdsvis venstre, ned, opp og høyre. Men det i seg selv høres ikke særlig imponerende ut, spesielt ikke siden piltastene virker også i redigeringsmodus. Og dette var nok kanskje også grunnen til at jeg aldri tok meg tid til å lære meg å bruke Vim effektivt.

Bare for å skille litt mellom de to modusene. I normalmodus så bruker man forskjellige tastkombinasjoner for å gjøre ting, det blir altså ikke skrevet inn i dokumentet som er åpent. I redigeringsmodus så vil det man skriver dukke opp på skjermen.

På bilde over så står markøren på linje nummer 118. Jeg har slått på relativ linjenumrering, så jeg lett kan navigere meg opp og ned basert på relative linjer fremfor absolutte. Vil jeg opp til linjen hvor funksjonen starter, så kan jeg trykke 7k som betyr opp 7 ganger.

Hvis jeg vil slette alt mellom parantesene kan jeg skrive f* som gjør at markøren finner første tilfelle av * (asterisk), og deretter kan jeg skrive ci) for å slette alt mellom parantesene og sette Vim i redigeringsmodus. Eller for å slette alt inne i funskjonen så kan jeg skrive ci} når jeg står på linje 118. Da slettes alt mellom { og } og markøren blir stående i redigeringsmodus.

Det som virkelig satte meg i gang var når jeg ved en tilfeldighet snublet over YouTube-kanalen til en som kaller seg ThePrimeagen. En litt eksentrisk type, men det var i alle fall lærerikt å se hvordan man kan bruke Vim i praksis, og ikke bare på papiret.

Jerry Su har også en del tip på sin blogg. Men her får man ikke samme innlevelsen, og det er nok ikke så lett å se for seg hvor nyttig disse kommandoene egentlig er før man får sett dem i aksjon.

Jeg har også lastet ned noen tillegg til Vim, blant annet VimWiki, som er en Wiki laget for Vim. I VimWiki lager jeg todo-lister, skriver møtereferat, tar notater, holder oversikt over prosjekter og mye annet. VimWiki støtter lenker, så man kan gjennom Vim gå frem og tilbake mellom dokumenter som en hvilken som helst annen Wiki.