Blog

  • The Ride of a Lifetime

    Bob Iger — administrerende direktør i The Walt Disney Company fra 2005 til 2020 — har skrevet om sin karriere fra han begynte i American Broadcasting Company (ABC) til han endte opp i sjefsstolen i Walt Disney.

    Bob begynner som “løpegutt” i ABC Studios. Der var han ansvarlig for å slippe inn de riktige folka til riktig tid, og sørge for at alt som må gjøres klart blir gjort klart. Hans første sjef bruker firmaets penger, og folk, til å berike seg selv, noe Bob ikke ønsker å være med på. Sjefen hans finner ut av dette, og han får beskjed om at han ikke er “forfrembar” (Denne personen får senere sparken når dette blir oppdaget).

    Han klarer å bytte seg over til ABC Sports, som på den tiden nyter stor respekt for sine høye seertall, og dermed også har “ubegrenset” tilgang til penger på sine prosjekter. Hans nye sjef godtar ikke at noe er umulig, i alle fall ikke før alt er prøvd. Bob klarer å ordne rettigheter til et sports arrangement i Nord Korea — uten å betale myndighetene i Nord Korea (noe som var og er en forbrytelse i USA, på grunn av sanskjoner mot landet).

    Et av de første, og viktigste tipsene Bob kommer med i denne boken er: Ta ansvar for dine feil, ikke skyld på andre eller kom med bortforklaringer, men samtidig ta lærdom av dem.

    Et annet råd er å ikke la kvaliteten på produktet gå på bekostning av de ansatte. Produktkvaliteten er viktig, men aldri så viktig at den skal gå ut over folk. Det vil bare føre til utbrenthet og misnøye, noe som igjen — over tid — vil forringe produktet.

    Etter at ABC blir kjøpt opp, setter de nye eierene ham i førersetet for ABC Entertainment. De nye eierene gir Bob muligheten til å gjøre en jobb han selv ikke tror han er i stand til. Dermed lærer han at man må stole på folk, og av og til sette dem i posisjoner som de kan vokse i, selv om de kanskje ikke vet det selv enda. Som sjef i ABC Entertainment er han nå blitt sjef over sin gamle sjef, noe som også er en overgang man må være bevist på.

    Etter at Walt Disney kjøper ABC/Cap Cities tror Bob at karrieren hans vil stoppe, og at det er på tide å finne seg en ny jobb. Litt spesielt i og med at det var viktig for Walt Disney at Bob ble med videre og signerer en 5-års kontrakt.

    Etter mange år som leder av ABC blir Bob til slutt hyret inn som COO i Walt Disney, og blir dermed nummer to i organisasjonen, bak CEO Michael Eisner.

    Michael mister til slutt styrets tillitt — og selv om Michael har æren for mye av verdiene som er skapt i Disney, så nytter det ikke når bedriften stagnerer. Animasjonsdelen av Disney ligger så si brakk, og avtalen med Pixar har skåret seg. Bob får en vanskelig tid med å overbevise styret om at han er riktig person, ettersom han har jobbet som COO i 5 år under Eisner, og de er redd at også han er låst i samme tankespor.

    Bob får uventet hjelp fra en PR-rådgiver som forteller ham at han må komme opp med en prioriteringsliste på hva han vil gjøre som CEO — og han får maks ha 3 ting på listen. Når det gjelder prioriteringer så er det alt man får. Alt over 3 viser at man ikke har prioritering lenger.

    Bob Iger blir ansatt som CEO i 2005, og en av hans første store beslutninger er å prøve å kjøpe Pixar. Til alt overmål klarer han å overbevise styret om strategien, og samtidig overbevise Steve Jobs om å selge. Pixar får beholde sin egen kultur, samtidig som lederene i Pixar John Lasseter og Ed Catmull blir i tillegg satt i førerstetet i Walt Disney Animation for å gi dem et løft.

    Etter Pixar klarer han å overtale George Lucas til å selge Lucasfilm til Disney, og sikre seg rettighetene til Star Wars universet. Et vanskelig salg for George, og det blir ekstra sårt å se at Disney ikke vil bruke hans script når de lager nye filmer i Star Wars sagaen.

    Det største oppkjøpet er av 21st Century Fox fra Rupert Murdoch. Prisen begynner på 28 dollar per aksje, men Comcast, som tidligere hadde prøvd å kjøpe Disney, kommer på banen med et høyere bud. På grunn av strenge konkurranseregler velger Fox å avstå budet, fordi det er for stor risk med at det vil trekke ut i tid og bli stemt ned av myndighetene.

    Rett før styret i Fox skal stemme, så blir det klart at AT&T får lov å kjøpe Time Warner, og dermed kommer Comcast på banen med et nytt bud på 35 dollar per aksje. Disney legger seg på 38 dollar for å skape stor nok distanse til Comcast til at de forventer at Comcast dropper kortene. Comcasts tilbud er “all cash”, mens budet fra Disney er en kombinasjon av penger og akjser i Disney. Avtalen med Disney blir stemt igjennom og Comcast trekker seg ut av budrunden.

    Bob skriver også litt om de tøffe valgene han har måttet tatt. Slik som å si opp ansatte, både ansatte som har oppført seg på en måte som ikke er forenlige med arbeidsgiveren (rasistiske twitter-meldinger er en av dem), men også ansatte som han selv har plassert i en rolle som de ikke har mestret. I de tilfelle ligger jo deler av skylden på Bob selv.

    I slike samtaler, skriver han, er det viktig å ikke begynne med “small talk”, men gå rett på sak, og si at dette er en vanskelig samtale, og begrunne hvorfor beslutningen har blitt sånn og hvorfor du ikke tror det er håp om bedring. Forhåpenligvis er det en samtale som allerede er unnagjort tidligere.

    “Inovate or die” — Bob stresser det faktum at man må ta risker og ikke stagnere. Og av og til må man være villig til å ta kortsiktige tap for å sikre fremtidig vekst. Slik som når de startet opp Disney+, da måtte de ta et tap på lisenser siden Netflix ikke lenger fikk lov å strømme Disneys innhold.

  • Hatching Twitter

    Jeg har kjøpt meg Amazon Kindle, en hendig liten sak som det er lett å ta med seg. Første bok ut var “Hatching Twitter” av Nick Bilton. Boken handler om hvordan Twitter ble til, og tegner samtidig et lite flatterende bilde av Jack Dorsey, medgründer og CEO av Twitter.

    Det er kanskje like greit å begynne med å gjengi en av anmeldelsene av boken på Goodreads.

    This book, in less than 140 characters: Nick Bilton really, really hates Jack Dorsey.

    Kommentar fra Eklein på Goodreads.

    Nick Bilton skriver faktisk så mye negativt om Jack Dorsey at jeg underveis begynner å lurte litt på motivene hans. Når denne boken ble utgitt, i 2013, så var Jack ikke blitt CEO i Twitter igjen, en rolle han først fikk tilbake i 2015.

    Det er godt mulig at Jack har blitt mer moden som leder i det årene han var ute av det gode selskap, for i boken levnes han lite ære som lederskikkelse.

    Bilde av en Amazon Kindle med boken "Hatching Twitter" på skjermen.

    De fire første

    Boken åpner med ett kapittel til hver av de fire gründerene: Evan Williams, Noah Glass, Jack Doresy og Christopher “Biz” Stone. Og det er verdt å merke seg at når Twitter startet opp som eget firma var Noah allerede ute. Men mer eller mindre takket være denne boken så blir han i dag listet opp som en av medgründerene av Twitter, det var faktisk Noah som kom på navnet Twitter.

    @Ev

    Evan Williams — pengene bak Twitter. Ev tjente seg rik på salget av Blogger til Google, men det kommer tidlig frem at motivasjonen til Ev ikke er de samme som Googles. Ev bidrar med penger til et prosjekt som kameraten Noah har, som blir til podcast-selskapet Odeo. Apple lanserer podcast for iTunes, og prosjektet er dømt til å mislykkes. Putter penger inn i idéen Twitter, og Jack inn som CEO. Dytter Jack ut som CEO og tar over selv. Blir dyttet ut som CEO noen år senere.

    Ev er eneeier av Twitter ved oppstarten, men gir 20 % til Jack når han blir CEO, beholder 70 % selv, og fordeler resten på Biz og de øvrige ansatte.

    Ev starter opp Medium etter at han forlater Twitter.

    @Noah

    Nabo med Ev i perioden Ev driver med Blogger. Overtaler Ev til å støtte en audioblogg-plattform, eller podcast som det senere blir kjent som, kalt Odeo. Noah blir CEO i Odeo. Prosjektet får seg et skudd for baugen når Apple lanserer podcast for iTunes. Blir interessert i status-idéen til Jack og bruker mye tid på Twitter, selv om Ev har sagt at Noah skal fokusere på å gjøre Odeo attraktiv for salg.

    I følge boken er det Jack som gir Ev et ultimatum om at enten så må Noah gå, eller så går jeg. Noah får aldri vite at det er Jack som er årsaken til at Ev gir Noah sparken. Noah forsvinner ut av historien når Odeo legges ned og Twitter startes opp av asken.

    @Jack

    Bokens mest kontroversielle figur. Har idéen til Twitter, men det er Noah som får blåst liv i den. Skal likevel vise seg at idéen til Jack ikke er helt lik det Twitter har blitt i dag. På mange måter er det brukerene av Twitter som har definert mye av produktet, deriblant bruken av emneknagg (#) som ingen av gründerne i Twitter hadde noe særlig til overs for i starten.

    Jack blir Twitters første CEO. Er åpenbart ikke ledemateriale og blir til slutt presset ut av styret. Ev bytter fra styreleder til CEO, og Jack blir en styreleder uten reell makt, et grep for å holde Jack “låst”.

    Jack tar intervjuer og later som han fremdeles har en operativ rolle i Twitter. Spinner stadig historier om seg selv som den egentlige personen bak Twitter. Igjen; her er det viktig å påpeke at dette er bokens fremstilling, og den tegner som sagt ikke et flatterende bilde av Jack.

    Jack starter firmaet Square, og bygger seg allianser. Dukker opp som ny CEO i Twitter etter at boken er utgitt. Hadde Jack forsvunnet helt etter bokens utgivelse ville det vært lettere å kjøpe historien, men siden Jack har gjort stor suksess i perioden 2013 til 2020 så er det ikke like lett.

    @Biz

    Bokens minst kontroversielle figur. Åpenbart en godt likt person. Er Twitters ansikt utad og står ved Evs side i det meste. Forlater Twitter når Ev blir kastet som CEO. Som sagt, bokens minst kontroversielle figur. Hva mer er det å skrive?

  • Vim

    Jeg har brukt Vim som teksteditor i mange, mange år. Men det er først nå de siste ukene at jeg føler at jeg virkelig har begynt å utnytte de mange funksjonene som er innebygget. Frem til for et par uker siden brukte jeg fremdeles piltastene for å navigere.

    I Vim kan man — i normalmodus — bruke h, j, k, l i stede for piltastene for henholdsvis venstre, ned, opp og høyre. Men det i seg selv høres ikke særlig imponerende ut, spesielt ikke siden piltastene virker også i redigeringsmodus. Og dette var nok kanskje også grunnen til at jeg aldri tok meg tid til å lære meg å bruke Vim effektivt.

    Bare for å skille litt mellom de to modusene. I normalmodus så bruker man forskjellige tastkombinasjoner for å gjøre ting, det blir altså ikke skrevet inn i dokumentet som er åpent. I redigeringsmodus så vil det man skriver dukke opp på skjermen.

    På bilde over så står markøren på linje nummer 118. Jeg har slått på relativ linjenumrering, så jeg lett kan navigere meg opp og ned basert på relative linjer fremfor absolutte. Vil jeg opp til linjen hvor funksjonen starter, så kan jeg trykke 7k som betyr opp 7 ganger.

    Hvis jeg vil slette alt mellom parantesene kan jeg skrive f* som gjør at markøren finner første tilfelle av * (asterisk), og deretter kan jeg skrive ci) for å slette alt mellom parantesene og sette Vim i redigeringsmodus. Eller for å slette alt inne i funskjonen så kan jeg skrive ci} når jeg står på linje 118. Da slettes alt mellom { og } og markøren blir stående i redigeringsmodus.

    Det som virkelig satte meg i gang var når jeg ved en tilfeldighet snublet over YouTube-kanalen til en som kaller seg ThePrimeagen. En litt eksentrisk type, men det var i alle fall lærerikt å se hvordan man kan bruke Vim i praksis, og ikke bare på papiret.

    Jerry Su har også en del tip på sin blogg. Men her får man ikke samme innlevelsen, og det er nok ikke så lett å se for seg hvor nyttig disse kommandoene egentlig er før man får sett dem i aksjon.

    Jeg har også lastet ned noen tillegg til Vim, blant annet VimWiki, som er en Wiki laget for Vim. I VimWiki lager jeg todo-lister, skriver møtereferat, tar notater, holder oversikt over prosjekter og mye annet. VimWiki støtter lenker, så man kan gjennom Vim gå frem og tilbake mellom dokumenter som en hvilken som helst annen Wiki.

  • Den norske språket er en vits

    Ikke mine ord, men Sanna Sarromaa. Hun skriver i en kronikk i VG at hun ikke har vært borti et land der befolkningen skriver sitt eget morsmål så dårlig som i Norge. Og akkurat på det punktet er det vanskelig å være uenig — for jeg vet jo ikke hvor mange land hun har vært borti. Men i følge kronikken så er det først og fremst Finland og Frankrike hun sammenligner oss med.

    Sanna Sarromaa er en omdiskutert skikkelse i norsk offentlighet. Kanskje mest kjent som “hun som hater norge, men ikke vil flytte hjem til finland” — satt litt på spissen. Men akkurat i denne kronikken har hun likevel et poeng. Hvis vi først kan legge stoltheten litt til side. Nordmenn er dårlige til å skrive norsk. Det er et faktum. Si hva du vil, men folk blander “og” og “å” over en lav sko. Selv journalister faller for å bruke ordet “sjanse” når de egenlig mener “risiko”. Og akkurat der tenker du kanskje, “er det så farlig da?” Vel, det er to ord som betyr noe ganske forskjellig. Så budskapet blir jo fort noe ganske annet når du blander disse to.

    For å ikke snakke om “i forhold til”-syken som har rammet landet. Jeg har sett setninger som har “i forhold til” i seg to ganger før punktum, den begynte med ordene “I forhold til”. Setningen gav faktisk ikke mening. Dette var sågar i en årsrapport, hvor man skulle tro at hele poenget var å få frem, vel, et poeng med en mening.

    Sanna skriver videre at dette er språkrådets feil. Akkurat det er jeg ikke helt sikker på. De godtar nok litt for mye, men de er ikke særlig toneangivende lenger. Selv ikke regjeringen hører på språkrådet. På en annen side, når språkrådet (og ordbøkene) aksepterer “et kompliment” fremfor “en kompliment” så viser det en resignasjon. Jeg har faktisk resignert selv et par ganger. Før var jeg veldig påpasselig når jeg skrev “Internett”, men i det siste har jeg nok latt “internett” (med liten “i”) passere i større og større grad.

    Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke skriver perfekt norsk. Men jeg prøver.

  • Bossypants

    Tina Fey. Plukket opp på Gardermoen, på vei fra Paris til Haugesund. På utgaven jeg har står det “The International Bestseller”, så antageligvis har hun gitt ut en annen bok med samme tittel som ikke har blitt en hit.

    Jeg har vært stor fan av Tina Fey siden jeg oppdaget tv-serien “30 Rock”. Du kjenner henne kanskje bedre som Sarah Palin look-a-like sånn cirka rett før Barack Obama ble valg til president i USA i 2008. Seriøst, søk på “tina fey sarah palin” i din favoritt søkemotor.

    Boken handler stort sett om hennes liv og oppvekst, men jeg vil ikke gå så langt som å kalle den en biografi. Det er heller noen få, enkelte temaer som hun har valgt ut og skrevet på en litt morsom måte om. Litt om oppvekst, mest om karriere. Det er vel kanskje derfor boken heter Bossypants.

    Det er ikke så mye å si om boken. Den forteller på en morsom måte om hvordan det er å være kvinne i showbiz, og litt om hvordan det er å ha en baby når man er kvinne i showbiz.

    Føler jeg burde hatt mer å skrive om etter å ha lest en bok på 300 sider, men jeg er blank. Det er mye morsomt, men det fester seg ikke.