De siste årene har jeg gått med Alfa Cumulus på føttene. Dette er meget gode tekstilsko som passer fint til lett varierende terrengt. Dessverre har den ene skoen fått en stygg rift i front som ikke lar seg fikse. Så gjett om jeg ble overrasket og glad når jeg fant nye tursko under juletreet fra mamma og pappa. Vel, overrasket er kanskje å ta litt hardt i da jeg var med på butikken og prøvde dem først.
Denne gangen falt valget på lærsko fremfor tekstilsko. Walk King fra Alfa. Disse ligger en prisklasse eller to over mine gamle sko, men forhåpenligvis vil det vise igjen. Det første som slår meg er at disse ser ut til å være lettere å holde rene ettersom det ikke er noe tekstil som søla kan feste seg til.
Alle fjellsko bør gås inn. I etterkant er det mulig jeg overdrev litt, men disse skoenes første tur ble altså opp til Lammanuten. En tur på litt over 1 mil tur/retur, noe jeg kjente godt når jeg kom tilbake til bilen. Og om kvelden. Og morgenen etterpå.
Valg av turdag ble søndag 29. desember, den ene dagen hvor det i følge Yr skulle regne og blåse minst, noe som forsåvidt stemte godt. Det var riktignok litt regn om morgenen, men det gav seg når vi kom frem til parkeringsplassen på Sandvik.
På turen opp vekslet det mellom lett yr, tåke og bare helt vanlig grått vær. Når vi nærmet oss toppen brøt solen igjennom skylaget – men den forsvant igjen før vi kom helt opp og ble erstattet av noe som må være en mellomting mellom yr og tåke, men med blå himmel innimellom.
Dessverre begynte jeg allerede på veien opp å kjenne det i beina. For det meste vonde hofter, men med toppen i syne var det ingen vits å gi seg. Dessuten regnet jeg med at det ville gi seg mens jeg hadde en velfortjent pause på toppen. Så feil kan man altså ta.
På vei ned ble jeg smertelig klar over at belastningsskader ikke går over i løpet av en 20 minutters pause. Så med begrenset bevegelighet klarte jeg selvsagt å ødlegge det ene kneet nok til at turen ned ble mest mulig smertefull. Det var omtrent samtidig at været gikk over til sludd.
Så gitt alt dette skulle man kanskje tro at jeg var misfornøyd med skoene. Tvert imot. Min egen idioti kan jeg ikke la skoene få skylden for. På vei opp overrasket dem, spesielt på grep. Det var ingen problem å gå opp ett berg som midlertidig var omgjort til bekk. Samtidig så holdt de beina mine tørre uansett hvor mye jeg “prøvde” å få dem til å gi etter.
Nå, en dag etter, har jeg fremdeles vondt i hofter og venstre kne, men føttene er like fine. Ikke så mye som ett gnagsår. Konklusjonen er enkel; tursko må gås inn. Og disse lærskoene trenger lengre tid på dette enn mine gamle tekstilsko.
Les mer om min forrige tur til Lammanuten.
