Uka som gikk ser ut til å ha vært det siste forsøket på å få litt sommervær til vestlandet, med temperaturer godt opp mot, og av og til over, 20 grader. Vi kan bare håpe på å få noen fine høstdager i tiden fremover. Så langt så lover ikke Yr annet enn regn så lang varslet viser.

Det er nå når høsten nærmer seg at det litt “magiske” lyset dukker opp. Gjerne i kombinasjon med lett morgentåke og dis over vann som fremdeles er litt varmere enn luften rundt. Så onsdags morgen sto jeg litt tidligere opp enn normalt. Pakket turklær og kamerautstyr, og satte kursen mot ett fint vann hvor jeg satset på at soloppgangen ville gjøre landskapet om til noe eventyrlig.

Fra klokken 7 til litt over 8 sto jeg i disen og ventet på at solen skulle bryte igjennom mens jeg prøvde å gjette meg til hva som kunne være mulige motiv, og hvor lyset først ville treffe. Når de første solstrålene slapp gjennom var det ett syn ut av en annen verden. Men komposisjonen jeg hadde satt opp badet dessverre i skygge, så da var det bare å gå etter lyset og prøve å se hva som kunne virke.

Når alt kom til alt så ble ikke resultatet helt som forventet. Men det er slik man lærer av. Denne gangen hadde jeg feilberegnet hvor solen ville bryte igjennom, hva som ville bli opplyst og hva som ville stå igjen i skyggen. Det betyr ikke at bildene ble dårlige, men rett og slett at jeg hadde sett for meg noe annet når jeg sto opp den morgenen.

På fredagen, etter en lang og slitsom uke, og med dystre værutsikter fra lørdagskvelden og fremover, bestemte jeg meg for å ta en sikkelig kveldstur for å nyte stillheten og solnedgangen. Fra Valhest.

Litt etter klokken 6 om kvelden parkerte jeg på Stakkestad og satte kursen mot Valhest. En tur jeg har gått mange ganger før. Kanskje ikke den mest teknisk krevende, men som helt klart får opp temperaturen ganske fort med sin “rett-på-sak” stigning ganske tidlig.

Denne kvelden var det en del skyer, og en stund så det ikke ut som det ville bli noen sikkelig solnedgang. Men jeg vet bedre. Den ville komme frem fra skyen den gjemte seg bak når den bare kom lavt nok i horisonten. Det er noe helst spesielt med det varme lyset som kommer når kveldsolen lyser opp fjell og fjord.

I rundt en halvtime gikk jeg rundt på toppen og prøvde å finne de beste utsnittene og det beste lyset. Både med normalobjektiv (50mm) og ett teleobjektiv (200mm). Og når solen til slutt forsvant var jeg godt fornøyd. Både med bildene, men mest av alt den fantastiske følelsen av å ha latt tankene få fri og bare nyte naturens stillhet.

På vei ned så begynte, som vanlig, mitt høyre kne å skape seg. Heldigvis gav det seg litt når den verste nedstigningen var unnagjort, og jeg slapp å ta smertestillende for å sove om natten. På vei ned kom også påminnelsen om at det nå fort blir mørkt etter at solen har gått ned i horisonten. Hadde det vært overskyet ville nok turen ned blitt en større utfordring enn den ble, men herfra bør jeg nok tenke på å pakke hodelykt også når jeg skal ut på tur om kvelden.

Som jeg nevnte innledningsvis; vi kan bare håpe på å få noen fine høstdager i tiden fremover. Det er få ting som kan måle seg med morgen- eller kveldssol i kombinasjon med friske høstfarger på trærne. Og skulle disse fine høstdagene komme, så har jeg litt oppspart fleksitid på jobb som lett kan ofres.