Tag Archives: valhest

Siste rest av sommer

Uka som gikk ser ut til å ha vært det siste forsøket på å få litt sommervær til vestlandet, med temperaturer godt opp mot, og av og til over, 20 grader. Vi kan bare håpe på å få noen fine høstdager i tiden fremover. Så langt så lover ikke Yr annet enn regn så lang varslet viser.

Det er nå når høsten nærmer seg at det litt “magiske” lyset dukker opp. Gjerne i kombinasjon med lett morgentåke og dis over vann som fremdeles er litt varmere enn luften rundt. Så onsdags morgen sto jeg litt tidligere opp enn normalt. Pakket turklær og kamerautstyr, og satte kursen mot ett fint vann hvor jeg satset på at soloppgangen ville gjøre landskapet om til noe eventyrlig.

Fra klokken 7 til litt over 8 sto jeg i disen og ventet på at solen skulle bryte igjennom mens jeg prøvde å gjette meg til hva som kunne være mulige motiv, og hvor lyset først ville treffe. Når de første solstrålene slapp gjennom var det ett syn ut av en annen verden. Men komposisjonen jeg hadde satt opp badet dessverre i skygge, så da var det bare å gå etter lyset og prøve å se hva som kunne virke.

Når alt kom til alt så ble ikke resultatet helt som forventet. Men det er slik man lærer av. Denne gangen hadde jeg feilberegnet hvor solen ville bryte igjennom, hva som ville bli opplyst og hva som ville stå igjen i skyggen. Det betyr ikke at bildene ble dårlige, men rett og slett at jeg hadde sett for meg noe annet når jeg sto opp den morgenen.

På fredagen, etter en lang og slitsom uke, og med dystre værutsikter fra lørdagskvelden og fremover, bestemte jeg meg for å ta en sikkelig kveldstur for å nyte stillheten og solnedgangen. Fra Valhest.

Litt etter klokken 6 om kvelden parkerte jeg på Stakkestad og satte kursen mot Valhest. En tur jeg har gått mange ganger før. Kanskje ikke den mest teknisk krevende, men som helt klart får opp temperaturen ganske fort med sin “rett-på-sak” stigning ganske tidlig.

Denne kvelden var det en del skyer, og en stund så det ikke ut som det ville bli noen sikkelig solnedgang. Men jeg vet bedre. Den ville komme frem fra skyen den gjemte seg bak når den bare kom lavt nok i horisonten. Det er noe helst spesielt med det varme lyset som kommer når kveldsolen lyser opp fjell og fjord.

Hodnafjellet bader i lys fra kveldssola.

I rundt en halvtime gikk jeg rundt på toppen og prøvde å finne de beste utsnittene og det beste lyset. Både med normalobjektiv (50mm) og ett teleobjektiv (200mm). Og når solen til slutt forsvant var jeg godt fornøyd. Både med bildene, men mest av alt den fantastiske følelsen av å ha latt tankene få fri og bare nyte naturens stillhet.

I retning Vikebygd og Gråhorjo.

På vei ned så begynte, som vanlig, mitt høyre kne å skape seg. Heldigvis gav det seg litt når den verste nedstigningen var unnagjort, og jeg slapp å ta smertestillende for å sove om natten. På vei ned kom også påminnelsen om at det nå fort blir mørkt etter at solen har gått ned i horisonten. Hadde det vært overskyet ville nok turen ned blitt en større utfordring enn den ble, men herfra bør jeg nok tenke på å pakke hodelykt også når jeg skal ut på tur om kvelden.

Som jeg nevnte innledningsvis; vi kan bare håpe på å få noen fine høstdager i tiden fremover. Det er få ting som kan måle seg med morgen- eller kveldssol i kombinasjon med friske høstfarger på trærne. Og skulle disse fine høstdagene komme, så har jeg litt oppspart fleksitid på jobb som lett kan ofres.

Turåret 2013

Det ble ikke like mange turer som jeg hadde sett for meg i 2013, det ble heller ikke de store turene jeg hadde ønsket å få gått. Men det ble da iallefall noen. Her er et kippe bilder fra året som gikk. I denne posten så betyr “vi” min søster og jeg.

Vi begynner året med en tur opp Heggelifjellet. Allerede fra start var det lett å se at denne turen skulle bli litt mer utfordrende enn vanlig. Det manglet ikke på is, for å si det mildt.

Heggelifjell
Heggelifjell

Men når man først var kommet seg litt opp i høyden var det faktisk helt greit. Når jeg nå ser igjennom bildene så ser det ut som året begynte tørt, men ble våtere og våtere utover sommeren og høsten.

Heggelifjellet
Heggelifjell

Når første kodeord var lagt ut i “Gå tur i Tysvær” ble det en rask tur opp Helgelandsfjellet.

Helgelandsfjellet
Helgelandsfjellet

En rask tur utom Ryvarden.

Ryvarden
Ryvarden

Gudbrandsfjellet. En helt topp tur som anbefales. Jeg skal prøve å ta flere bilder og skrive mer om denne turen neste gang.

Gudbrandsfjellet
Gudbrandsfjellet

Årets desidert beste høydepunkt. Både i høydemeter og i utsikt og opplevelse. Været var lenge skiftende på vei opp, men når toppen først var nådd så slapp også solen til.

Lammanuten
Lammanuten

Klauv, Haugesunds høyeste punkt. Vått opp og vått på vei ned. Ikke nevnt med en eneste bloggpost. Der må jeg ta litt selvkritikk.

Klauv
Klauv (Haugesund)

Så gikk turen nesten til Valhest fra Lilleland. Ufattelig vått, grått og generelt trist vær gjorde at vi ikke gadd å fullføre. I bakgrunnen skulle man ha sett Valhest…

Valhest
Valhest

I 2014 er håpet å få tatt enda flere (og høyere toppturer), i tillegg har jeg veldig lyst å få gått inn til foten av Vøringsfossen. Til den turen bør jeg kanskje få fatt i ett kamera som tåler litt mer fukt enn det jeg har i dag.

På tur: Valhest

Da var turen kommet til Valhest. Egentlig hadde jeg tenkt å gå fra Aksdalsbrekka, men siden jeg ikke har vært på Valhest siden barneskolen, konkluderte jeg med at det kunne være smart å følge en merket sti denne gangen. Turen fra Aksdalsbrekka ville også vært røft dobbelt så lang i luftlinje, og det er en linje jeg sjelden følger.

Valhest
Ingenting å utsette på været.

Tysvær kommune har listet opp tre alternative ruter til Valhest. De forskjellige startpunktene er Stakkestad, Lilleland (ved fylkesgrensa) og Alvanuten. Jeg gikk for Stakkestad, som også betyr at jeg gikk fra Stakkestad. Veien hit er godt merket, det er også godt med parkeringsplasser. For å komme seg fra parkeringen til stien må man gå gjennom et gårdstun.

Valhest
Langt, langt borte (men i denne galaksen) ligger Valhest.

Turen begynner egenlig ganske greit. Man går gjennom litt gjørme, mer gjørme, en bekk og litt mer gjørme. Så begynner plutselig en stigning som er nok til at jeg innser tre ting:

  • Jeg kunne kanskje vært i bedre form.
  • Denne T-skjorta bør kanskje ikke brukes på jobb i morgen.
  • Nå er jeg utrolig glad for at jeg tok med vann.

Naturligvis går punkt en fort over. Når kroppen har fått opp temperaturen og hjertet har fått tilbake den normale rytmen går resten av turen smertefritt. Og selv når jeg returnerer til bilen føler jeg at jeg kunne gått i flere timer til. De to andre punktene står jeg imidlertid fast på.

Valhest
Godt merket. Selv på loddrette stier.

Omtrent hele veien opp kan man se Steinsfjellet i sør-vest. Når man kommer seg litt opp i høyden ser man også Alvanuten og Hodnafjell.

Valhest
Hodnafjellet i bakgrunnen.
Valhest
Godt merket oppe i høyden også.

Rett før toppen møter jeg fem personer (og en hund) som tar en pause før tilbaketuren. Disse har gått fra Lilleland. Snakker om løst og fast, og jeg nevner min orginale plan om å gå fra Aksdalsbrekka. Det kommer for en dag at jeg er min fars sønn, og jeg lar meg stadig overraske over hvor mye folk jeg ikke kjenner vet. Jeg noterer at jeg må huske å hilse, så går jeg til toppen mens gruppen på 5 + 1 begynner på turen hjemmover.

Valhest
Slik ser altså en topp på 313 meter ut.
Valhest
Jeg kan ta kreative bilder også.

På denne turen har jeg slått på GPS-en i telefonen. Det eneste tallet jeg stoler på her er tiden det tok å komme seg tur/retur Stakkestad – Valhest – Stakkestad. Jeg brukte ganske nøyaktig 3 timer. Så begynner det å bli interessant. Visstnok har jeg gått intet mindre enn 1770 kilometer og hatt en gjennomsnitshastighet på 1195 km/t. Men skulle jo bare mangle når jeg har vært innom en oljerigg i nordsjøen før jeg avsluttet turen i Sverige.

Valhest
Tatt på tilbaketuren. Ikke langt igjen til bilen nå.

Rett før jeg kommer tilbake til bilen møter jeg årets huggorm. Rettelse, årets første levende huggorm. Den blir litt irritert over at jeg absolutt skal prøve å få tatt bilde av den. Den stikker av mens den hvesser. Bildene blir naturligvis ubrukelige. Slår meg til ro med at det kommer flere sjanser.

Her snakker vi om en absolutt fantastisk tur, og som jeg garantert kommer til å ta flere ganger i sommer.

Flere bilder kan sees på Flickr.