Viggo Johhansen, mangeårig journalist og programleder, har skrevet bok om livet bak kulissene i Dagsrevyen. Fra oppstarten og helt frem til i dag tar han for seg folkene, lederene, kontroversene, programlederene og livet generelt på Marienlyst.
Boken, som har undertittelen “Makten og menneskene bak nyhetene”, er delt opp i 6 deler:
De første lederne
Politisk
Utenriks
Maktkamp
Nyhetsankrene
En æra er over
I tillegg til tekst så inneholder boken en del bilder fra NRK nå og da, med mest vekt på “da”.
Boken gir et godt innblikk i oppbyggingen av norges største – og viktigste – nyhetsformidler gjennom flere tiår.
Med disse to turene unnagjort har jeg tatt over halvparten av turene for Tysvær i Telltur. Da har jeg spart de lengste – og mest utfordrende – til slutt.
Straumane og SøreÅsen er to lette turer på henholdsvis 2,3 og 2,5 kilometer fra bilen og tilbake. Cirka.
Straumane
Her har jeg vært bare en gang før, og det var tilbake i juni 2008, hvor Tysvær kommune i forbindelse med midsommarfest inviterte til en fotovandring med Jan Rabben. Det er i hovedsak to stier som går nedover, den ene er litt lenger enn den andre. Eller man kan ta det som en rundtur. Det er verdt å merke seg at den lenste stien kan være litt mer gjørmete.
Selve Struamane er en smal kanal mellom Førlandsfjorden og Vågen i Tysværvåg. Som navnet tilsier så kan det være en del strøm her, noe som for så vidt er godt synlig når man ser på vannet som kruser seg.
Den første skogsstien er godt merket, og ganske hyggelig å gå. Men så kommer man til en skogsvei som har blitt brukt når man henter ut skog, og herfra var det dårlig merket frem til neste skogssti. Såpass dårlig merket at jeg fulgte skogsveien i feil retning en stund før jeg oppdaget det. Hint; Ta til høyre når du kommer opp på skogsveien igjen.
Følg skogsveien et lite stykke til den svinger mot høyre, da skal det være en tursti i yttersvingen. Deretter er det rimelig lett å finne frem, men det gjelder å ha øynene med seg.
Så var turen bedre denne gangen? Ja, jo, for så vidt. Turen er kort uansett hvordan du snur og vender på det, men den delen som er natursti er vakker. Denne gangen hørte jeg heller ikke noe særlig til bilstøy, slik jeg skrev sist.
Hvert år legger Friluftsrådet Vest — i sammarbeid med Telltur.no — ut en liste med turmål som gir poeng. Målet mitt er, som hvert år, å ta alle i Tysvær og noen i omegn.
Jeg har i flere år vært begeistret for de 10 turmålene som har blitt utstyrt med koder man kan samle sammen. Faktisk var jeg så begeistret at jeg opprettet en Facebook gruppe i 2010. Men denne gruppen er ikke særlig aktiv lenger, og jeg har ikke akkurat gjort så mye selv heller de siste årene for å holde liv i den.
Før kom turmålene som brosjyre i postkassen hvor man kunne skrive inn kodeordene, sitt eget navn og adresse, og sende eller levere inn til kommunen. Nå er dette digitalisert gjennom et sammarbeid med andre Friluftsråd i landet, og gjennom nettstedet Telltur.no kan man nå registere alle sine turer.
Klarer man å besøke 50 unike turmål i regionen til Friluftsrådet Vest vanker det en liten premie. Hver kommune har i snitt 10 mål, så det sier seg selv at man må litt utenfor sin egen stue for å klare det antallet.
Som nevnt så er målet mitt først og fremst å ta alle turene i Tysvær, pluss noen i omegn. Hittil at jeg besøkt Helgelandsfjellet, Håvåshytta og Aksdalsvatnet i Tysvær, og Krokavassnuten i Haugesund.
Håvåshytta har hittil vært den mest krevende. I stede å dra fra Nodland på Tysværsiden, så gikk jeg først til Krokavassnuten fra Haugesund, videre til Håvåshytta og tilbake. Turen fra Tysvær kan tas med joggesko nærmest året rundt, mens stien gjennom byheiene er mer kupert og til dels myrete.
Skiftende vær og kraftig vind kan kan gi gode fotomuligheter ved kysten. Når solen bryter igjennom skydekket kan man få et helt utrolig lys, og det kombinert med sjøsprøyt vil kunne gi en helt annen dybde i bildene enn hva ellers ville vært tilfelle.
Jeg dristet meg ut til Kvalen fyr i Haugesund med kamera, et halvfullt batteri og et tomt minnekort. I tillegg til et teleobjektiv på kamera, så hadde jeg med meg både vidvinkel- og makro-objektiv i ryggsekken.
Det var opplett men overskyet mens jeg kjørte ut til Haugesund. Men når jeg parkerte begynte det selvfølgelig å regne. Heldigvis gikk det over i løpet av et par minutter. Så da var det bare å få på hals og lue, og komme seg ut og gå mot fyrlykta.
I løpet av den timen jeg brukte på å fylle minnekortet var det overskyet, kom litt mer regn, sol og avsluttningsvis overskyet igjen. Jeg ble med andre ord våt og tørr igjen før jeg var tilbake i bilen. Jeg hadde solblender på teleobjektivet, men det hjalp lite mot regn i vind, noe jeg ikke merket før jeg sjekket utstyret etter at jeg hadde kommet hjem. Det var kommet mye vann på frontelementet, og det synes også på bildene som ble tatt. Det ble betydelig blassere resultat enn før regnet.
Etter regnet så ble jeg nødt til å varme fingrene noen minutter, for vann og vind på bar hud er ikke særlig behagelig. Den perioden hvor de beste bølgene og lyset var tilgjengelig, var det også et utelandsk par som absolutt skulle valse helt ned til fyret. Man har selvfølgelig ikke enrett på motivet, men det var jo litt irriterende.
Litt mer skummelt var det å se hvor langt ut noen folk er villige til å gå for å ta en selfie. For å si det slik, se på det øverste bilde; Hadde vedkomne stått der hun sto når den bølgen kom, så ville hun sannsynligvis ha mistet fotfeste. Ville hun bli skylt på sjøen? Kanskje, kanskje ikke. Men gjennomvåt? Garantert.
En stund etter at solen tittet frem byttet jeg til vidvinkel-objektiv. Det var også da jeg ble bevisst på hvor mye ledig kapasitet jeg hadde igjen på minnekortet. Jeg ble mer og mer konservativ på avtrekkeren når jeg så at antall mulige bilder krøp ned under 200. Man kan jo bare tenke seg hvordan det hadde vært med analog film, hvor 24 bilder per rull var normalen.
Jeg begynner å få et relativt stort arkiv med bilder fra Kvalen fyr nå. Det jeg mangler er snø og is, både i stille farvann men også i en sikkelig vinterstorm. Det hadde vært kult å hatt i arkivet.
Rent tenkisk så må jeg si at jeg er imponert over batterikvaliteten på kameraet, et Canon 5D mark II. Canon oppgir antall bilder til mellom 750 til 850 på et batteri. Jeg gikk ut med 52 % batterikapasitet og fikk tatt 1231 bilder, altså fullt opp et 32 GB minnekort, og kom hjem med litt over 30 % batterikapasitet. Det skal nevnes at jeg har slått av skjermen på kamera, og på den måten sparer en god del strøm. Det jeg bruker skjermen til er stikkprøver for å sjekke historgrammet, altså at bildene er eksponert korrekt.
Det ble altså en relativt kald affære, men jeg koste meg hele tiden. Og til syvende og sist så er det jo det er jo det det handler om. Å ha det kjekt.
På den siste dagen i februar, en solrik torsdag, valgte jeg å avspasere noen timer og gå til Valhest. Slik ble årets første først tur et faktum.
Planen var først å gå til Valhest på lørdagen, men etter å ha sett værutsiktene for helgen, og deretter å ha sett ut vinduet, bestemte jeg meg for å avspasere noen timer for å få unnagjort turen mens det enda var dagslys. Og ikke bare dagslys, men med sol og blå himmel.
Som jeg har skrevet om før, så tar turen cirka 3 timer tur/retur, inkludert en liten stopp på toppen. Dette gjelder hvis du går fra Stakkestad vel og merke. Jeg har ikke tatt tiden fra hverken Liland eller Aksdal, men ifølge Ut.no så tar førstnevnte 1,5 timer og sistnevnte 30 minutter. Akkurat den siste der er jeg skeptisk til. Ut.no skriver forresten også at turen fra Stakkestad tar 2 timer en vei.
Jeg tenker alltid på turen som flere parti eller etapper. Et flatt parti, et bratt parti, et flatt parti, et bratt parti og til slutt et flatt parti. På siste etappe går man på rent fjell, mens på de andre er det mer myr og gress som gjelder. Og med “flatt parti” så mener jeg ikke at det er paddeflatt, men mer normal stigning. Du skjønner tanken når du har gått løypa selv.
Det føltes uansett godt å komme i gang med litt lett turgåing.
