Turen til Heggelifjellet starter rett nord for der man tar av til Sandbekken. Parkeringsplassen ser ut som en litt lang møteplass for bil, så her parkerer man langs veien i “lukeparkeringsstil” fremfor på tvers. Det er ingen tvil om hvor turstien begynner da det er et stort skilt som forkynner at man er i nærheten av Heggelifjellet. Skulle man likevel være i tvil; Klikk på kartet under for å få litt oversikt.
Klikk for å åpne kartet i Google Maps.
Den grønne prikken indikerer startposisjon, mens den røde indikerer sluttposisjon. Jeg konkluderer med at bilen ikke har flyttet på seg i den perioden jeg var borte, som i følge GPS-en var 1 time og 52 minutter. Etter dette begynner jeg å bli skeptisk til informasjonen den gir meg. For av disse nesten 2 timene, har jeg angivelig bare vært i bevegelse i 1 time og 8 minutter. Og selv om jeg er troende til at jeg kunne klart turen opp på halvtimen, så har jeg mer vanskelig for å tro at jeg hadde klart å holde meg i ro i nesten 45 minutter når jeg først hadde kommet frem.
Flott utsikt fra nesten 250 meters høyde.
Jeg vil gå så langt som å si at dette er den beste turen jeg har gått i Gå tur i Tysvær så langt. Lett terreng, men likevel varierende. Her er det mye fine motiver å ta bilder av. Ironisk tok jeg meg ikke nok tid til det denne gang. Turen ble planlagt litt spontant mellom en barnedåp og et kveldsbesøk, og slike turer bør strengt tatt ikke presses inn i noen timeplan. Nestegang skal jeg sette av minimum 4 timer slik at jeg får tatt alle bildene jeg skulle ønske jeg fikk tatt på denne turen.
Utsikt fra en litt annen vinkel. Fremdeles på ~250 moh.
Konklusjonen er rimelig grei: Her skal jeg tilbake, uten tvil. Og tilfelle noen lurte; Ja, jeg har fått fatt i nye skolisser.
Ørnå er en fjelltopp som ligg litt øst for Skjoldastraumen. Med sine 454 meter over havet skal det ikke stå på utsikten. Dette er nok den mest krevende turen jeg har gått til nå i år. Her snakker vi både varierende terreng og bratte stigninger. Rett og slett en morsom tur.
Utsikten er en belønning i seg selv.
I utgangspunktet hadde jeg ikke planlagt noen tur denne helgen. Men siden bilen alt var vasket, måtte jeg pent finne på noe annet å fordrive tiden med. Dette ble en spontantur med stor S. La meg si det på en annen måte; Tre kopper kaffe er ikke en god frokost, det er godt, men ikke en sunn og god frokost. Likevel, til fjells skulle jeg.
Bør kanskje legge til at jeg faktisk hadde lunsj klokken 12 – Denne gangen med mat.
Det som overrasker meg med denne turen er ikke turen i seg selv, men mer veien dit. For der jeg vanligvis konkluderer med at jeg har kjørt feil, er faktisk rett vei. En smal vei, riktignok asfaltert, som gir meg små hint om at jeg før eller siden vil ende opp utenfor garasjen til noen. Det gjør jeg ikke. Jeg finner faktisk parkeringsplassen, og dagens første bragd kan noteres med stolthet.
På parkeringsplassen har en gruppe på 6 spreke damer nettopp kommet ned fra en heller vindfull tur på toppen. Det er også her jeg presterer å slite nok en skolisse. Jeg tar hintet om at jeg må skaffe meg noen nye. Det er ikke det at jeg ikke har prøvd. Men sportsbutikker jeg har vært innom, som selger tursko, merk deg det, selger ikke skolisser. Kan virke som skolisser er bestillingsvare.
Turen begynner uskyldig nok.
Uansett; Skolissen blir raskt fikset. Jeg har tross alt gjort dette en gang før i år, og er egenlig ikke så veldig bekymret for at dette skal lage trøbbel senere.
Etter å ha sprintet opp de første kilometerene, iallefall hatt god marsjfart, og eplekjekk sprintet forbi en dame med tre barn. To til fots og en i bæremeis. Har jeg klart å hisse på meg sting både her og der. Mest der. Du vet; Der det passer minst. Heldigvis er jeg såpass distré at jeg glemmer det rimelig fort, og turen fortsetter med uforminsket styrke.
Stien er godt merket, merkelig nok.
Otto er et neshorn. Det er noe alle vet. Og like sikkert som at Otto er et neshorn, er GPS-en i telefonen min et leketøy. Et leketøy som ikke virker. Den hinter stadig om at jeg bør sjekke at både jeg og telefonen har fri sikt til himmelen. Hvor mye mer himmel trenger den egenlig, for her har den fri sikt i alle kanter. Den forsvinner i lomma, og tilsynelatende finner den til slutt “fri sikt” derfra.
Frem og tilbake er ikke alltid like langt.
Den røde prikken indikerer hvor jeg avsluttet turen, altså ved bilen. Den grønne prikken indikerer at GPS-en bruke god tid på å få kontakt med omverdenen, det er altså stedet hvor den først fant ut hvor den befant seg.
Denne turen har lært meg flere ting. Deriblant at jeg må skaffe meg flere venner. En turgåers beste venn er utvilsomt en flaske vann. Skal turene bli mer krevende nå må jeg nok holde snart bli venn med både sjokolade, matpakke og kanskje også en termos med noe varmt. Også denne gangen er jeg heldig og møtter folk på toppen som kunne spandere både sjokolade og drops. Takk!
Årets andre huggorm. Er den ikke søt!
En annen ting som slår meg er at jeg bør ta med visitkort til fjells, slik at folk jeg møter lett kan få med seg hvor jeg publiserer bilder og skriblerier. Mener bestemt på at jeg faktisk har noen slike kort liggende et sted.
Dette er altså den 9. turen (av 12) jeg tar som inngår i Gå tur i Tysvær. Brosjyren forteller at turen opp tar circa 1,5 time. Jeg noterer 50 minutter. Det inkluderer noen fotoseanser og en drikkepause på 2 minutter for å ikke stryke med. Jeg er godt fornøyd med resultatet.
Utsikt for dem som har innsikt.
På toppen av Ørnå står, angivelig, restene av radarsystemet “Early Warning” som ble brukt av NATO etter krigen. Dette er informasjon jeg ikke har klart å få verifisert enda. Og med rester mener jeg betongstøtter, alt annet er fjernet. Jeg skal sjekke litt mer opp rundt dette og kanskje komme med en oppdatering.
Til slutt kan jeg ta med at damen med unger og bæremeis gjorde vendereis før toppen var nådd. Etter terrenget å dømme var nok det et godt valg.
I går var planen å slappe av. Og hva er vel bedre avslapping enn bilvask eller turgåing? Neida, planen var faktisk en rolig kveld hjemme. Men hvem kan vel sitte inne når sola skinn?
Er så mye tøffere i silhuett.
Grindeneset er ikke en tur som inngår i Gå tur i Tysvær i år, men det er jo ingen grunn til å la vær å gå. Dette var en såpass spontan tur at jeg valgte en litt annen utrustning enn vanlig. Blant annet lot jeg vannflaska ligge igjen hjemme og tok i stede med meg en vond hals. Her er det viktig å prioritere.
Vanligvis pleier jeg å ta med meg en fotobag med et par ekstra objektiv, igjen valgte jeg bort dette og gikk kun for kamerahus, et Canon 5D, og 17-40mm f/4L objektiv. Resten av kamerautstyret lot jeg altså ligge igjen i bilen sammen med skjerfet som var tiltenkt halsen. Det siste var en ren forglemmelse.
Det blir litt for drygt å si at alle turstier leder til Hodnafjell. Men samtlige turer jeg har gått i år har faktisk god utsikt mot akkurat det fjellet. Grindeneset er intet unntak.
Hodnafjellet kan sees i bakgrunnen.
En rask gjennomgang av turene avslører imidlertid at det ikke stemmer helt. Men la oss ta en rask oppsummering likevel. Foruten om Hodnafjell, som er en tur hvor man kan se Hodnafjellet omtrent hele tiden, kan man også se Hodnafjellet når man går til Valhest, Ådnafjell, Alvanuten, Grindeneset og Svebakken. Og flere skal det bli når jeg har fått gått litt mer.
Riktignok er det ikke like god utsikt når man kommer frem på alle disse stedene. Men til det trekker jeg frem regla om at det er “turen som er målet”. Ingen kan argumentere mot det…
Er fristet til å skrive “kom deg ut mens det enda er dagslys”, men når jeg sitter her klar til å trykke på “publiser”, har klokken nettopp bikket over halv ti. Det ser mørkt ut. Kanskje vi skal gå for en god kvelds i stedet?
Tur nummer 8 av 12 i Gå tur i Tysvær. Nettet snører seg sammen. Egenlig hadde jeg planer om å ta denne turen i løpet av helgen sammen med Valhest, men en så liten og rask tur kan likegodt gjennomføres en ettermiddag. I følge brosjyren tar rundturen circa 1 time. Min klokke brukte mindre enn 30 minutter, og den hang jeg ganske tett på.
Sandbekken blir flittig brukt av speidere og leirskoler.
Sandbekken blir brukt som leirskole, museum og friluftsliv. Området ligg ved storavatnet og blir hyppig brukt til roing i både kano og kajakk.
Alt ligger til rette for å komme seg i både kajakk og kano.
Det er både god parkering og skilting. Turstien er også bedre skiltet i år enn den var for to år siden, her snakker jeg av erfaring. Ettersom jeg vet at jeg ikke kommer til å bruke stor mer enn 30 minutter på stien, bruker jeg en time på å rusle rundt og ta bilder av stort og smått. Hjemme er det nok ingen som stikker av med oppvasken, så det er ingen hast.
Et tre ser ned i myra.
Når jeg så begynner på turen ser jeg tydlige spor at jeg ikke er den første som går her i år. Et rimelig bløtt terreng får ta æren for det sporet.
Det er sånn circa halveis jeg kommer på at jeg glemte å impregnere skoene sist jeg vasket dem, altså i går. Omtrent samtidig husker jeg også at postkassen med kodeordet betimelig er plassert midt i ei myr.
Ser du disse trærne har du gått feil.
På bildet ovenfor er et eksempel på hvordan det ser ut andre plasser på Sandbekken, og ikke langs turstien. Men jeg anbefaler folk å utforske dette flotte landområdet. Bare ikke forvent å finne postkasser med kodeord overalt.
"High five!"
Dette er en lett tur, og skal man først pakke bilen og dra ungene ut her kan man godt finne på en del andre aktiviteter mens man er her.
Skal ikke se bort fra at det er en god badeplass, og det er nok også muligheter for ballspill. Men akkurat i dag var nok neppe dagen for badminton (vind). Synd, for jeg hadde både racket og flue med.
Bør kanskje nevne at ryktene forteller at dette er et sted med mye huggorm, selv har jeg flere minner om mygg. Har en fornemmelse på at vi kalte stedet for “mygbekken” når jeg gikk på barneskolen.
Da var turen kommet til Valhest. Egentlig hadde jeg tenkt å gå fra Aksdalsbrekka, men siden jeg ikke har vært på Valhest siden barneskolen, konkluderte jeg med at det kunne være smart å følge en merket sti denne gangen. Turen fra Aksdalsbrekka ville også vært røft dobbelt så lang i luftlinje, og det er en linje jeg sjelden følger.
Ingenting å utsette på været.
Tysvær kommune har listet opp tre alternative ruter til Valhest. De forskjellige startpunktene er Stakkestad, Lilleland (ved fylkesgrensa) og Alvanuten. Jeg gikk for Stakkestad, som også betyr at jeg gikk fra Stakkestad. Veien hit er godt merket, det er også godt med parkeringsplasser. For å komme seg fra parkeringen til stien må man gå gjennom et gårdstun.
Langt, langt borte (men i denne galaksen) ligger Valhest.
Turen begynner egenlig ganske greit. Man går gjennom litt gjørme, mer gjørme, en bekk og litt mer gjørme. Så begynner plutselig en stigning som er nok til at jeg innser tre ting:
Jeg kunne kanskje vært i bedre form.
Denne T-skjorta bør kanskje ikke brukes på jobb i morgen.
Nå er jeg utrolig glad for at jeg tok med vann.
Naturligvis går punkt en fort over. Når kroppen har fått opp temperaturen og hjertet har fått tilbake den normale rytmen går resten av turen smertefritt. Og selv når jeg returnerer til bilen føler jeg at jeg kunne gått i flere timer til. De to andre punktene står jeg imidlertid fast på.
Godt merket. Selv på loddrette stier.
Omtrent hele veien opp kan man se Steinsfjellet i sør-vest. Når man kommer seg litt opp i høyden ser man også Alvanuten og Hodnafjell.
Hodnafjellet i bakgrunnen.Godt merket oppe i høyden også.
Rett før toppen møter jeg fem personer (og en hund) som tar en pause før tilbaketuren. Disse har gått fra Lilleland. Snakker om løst og fast, og jeg nevner min orginale plan om å gå fra Aksdalsbrekka. Det kommer for en dag at jeg er min fars sønn, og jeg lar meg stadig overraske over hvor mye folk jeg ikke kjenner vet. Jeg noterer at jeg må huske å hilse, så går jeg til toppen mens gruppen på 5 + 1 begynner på turen hjemmover.
Slik ser altså en topp på 313 meter ut.Jeg kan ta kreative bilder også.
På denne turen har jeg slått på GPS-en i telefonen. Det eneste tallet jeg stoler på her er tiden det tok å komme seg tur/retur Stakkestad – Valhest – Stakkestad. Jeg brukte ganske nøyaktig 3 timer. Så begynner det å bli interessant. Visstnok har jeg gått intet mindre enn 1770 kilometer og hatt en gjennomsnitshastighet på 1195 km/t. Men skulle jo bare mangle når jeg har vært innom en oljerigg i nordsjøen før jeg avsluttet turen i Sverige.
Tatt på tilbaketuren. Ikke langt igjen til bilen nå.
Rett før jeg kommer tilbake til bilen møter jeg årets huggorm. Rettelse, årets første levende huggorm. Den blir litt irritert over at jeg absolutt skal prøve å få tatt bilde av den. Den stikker av mens den hvesser. Bildene blir naturligvis ubrukelige. Slår meg til ro med at det kommer flere sjanser.
Her snakker vi om en absolutt fantastisk tur, og som jeg garantert kommer til å ta flere ganger i sommer.
