Helgelandsfjellet ligg i Førre, og turen opp startar i Førresdalen. Parkering på kveldstid og i helger ved Førresdalen barnehage. På dagtid i vekedagar kan ein stå langs vegen inn til barnehagen. Følg vegen videre nedover Førresdalen forbi caravansenteret til ein kjem til balløkke/lekeplass. Følg akebakken opp til toppen, ta til høgre på toppen av akebakken og følg stien til topps. På toppen (219 moh) er det flott utsikt! Turen opp tar ca 30 min. (Hentet fra brosjyren til Tysvær Kommune)
Da er det endelig duket for en ny post i kategorien “På tur”
Jeg har vært på Helgelandsfjellet før, men det må være over 15 år siden, sannsynligvis lenge før dagens tursti var påtenkt. Mens dagens tursti går i lett terreng fra vest, husker jeg at jeg tok turen fra sør-øst hvor det er både skog og steinrøyser.
Turen er ikke særlig lang, ei heller særlig krevende, til gjengjeld gir den deg god utsikt over både Aksdal, Førre og Frakkagjerd. Sånn sett er den en fin familietur, og det er noe særegen med å se bebyggelse ovenfra. Man får et helt annet syn på både avstandsforhold og hvordan byggninger og byggefelt ligger i forhold til hverandre.
Fra bunn av akebakken hvor man går opp og til toppen er det circa 500 meter i luftlinje, så jeg vil anslå at turen opp (om man følger stien) er et sted mellom 700-800 meter. I tillegg kommer jo alt fra hvor man parkerer utenom, hvis man da ikke velger å gå hjemmefra for de som har muligheten til det.
På toppen står den kjente “Frisk i friluft”-postkassen med kodeordet. Til forskjell fra alle andre turer jeg har gått, så står det ikke noe trivia på arket i postkassen, kun stedsnavn og kodeord. Så da får jeg hoste opp noe trivia selv.
Helgelandsfjellet ligg 219 moh, og gir utsikt både mot Aksdal, Førre og noen andre plasser. For 100 år siden var bebyggelsen her noe ganske annet enn den er i dag.
Sånn, da var det gjort. Da er det vel bare å ønske dere en god tur.
Utsikt sørover mot Stavanger. I bildet ser Hindaråvåg og Lysevatnet.
Stølanuten ligg i Nedstrand, helt sør-øst i Tysvær kommune, og er kommunens nest høyeste fjell med 577 moh. Når man kommer opp blir man belønnet med en helt fantastisk utsikt.
Utsikten nordover mot Vatsfjorden og Åmsosen. På venstre hånd sees Lysevatnet.
Turen begynner fra parkeringsplassen på Gurigjerde. Det står skilt mot Gurigjerde til venstre rett før man kommer til Nedstrand sentrum. Veien er smal og svingete, men man kommer omsider opp. Parkeringsplassen er godt merket med P-skilt. Også veien videre er lett å skjønne. Det står blant annet et skilt merket “Til fjells” – Det kan ikke misforstås.
Det er ganske bratt nedover mot Lysevatnet.Dette paret traff jeg også på Ørnå for noen uker siden.
Der det er fint vær treffer man også fine folk. Paret på bilde ovenfor traff jeg også på Ørnå for noen uker siden. Kanskje jeg burde starte å notere navn på de jeg møter.
Ettersom Stølanuten ligg i Nedstrand, ser man naturlig nok også Nedstrandsfjorden hvor plattformen Alexander L. Kielland ligger nedsenket. I dag dras fremdeles plattformer forbi her, men de går nordover inn i Yrkefjorden og videre inn i Vatsfjorden hvor de hugges opp på anlegget til AF Decom på Raunes.
Fra Stølanuten ser man det meste.
Etter turen på Stølanuten satte jeg kursen ned mot Nedstrand sentrum hvor jeg inntok en bedre middag på Café Nais. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Naturen fra Skjoldastraumen og inn til Nedstrand er helt fantastisk.
Skal jeg kjøpe meg et hus her, eller holder det med hytte?
Tur nummer 11 av 12 av Gå tur i Tysvær falt på Hest i Nedstrand, rett og slett fordi det var kortest avstand hjemmefra. Jeg har sikkert sagt det før, men det skader ikke å gjenta; Veien som går mot Nedstrand har en helt eksepsjonell natusik, ett ord jeg har laget ved å blande “natur” og “utsikt”. Forhåpenligvis kommer jeg med bilder derifra i løpet av sommeren, men jeg gir ingen garantier.
Utsikt fra toppen av Hest.
Det finnes flere stier opp til Hest. Jeg er veldig usikker på hvilken jeg valgte, så det er kanskje likegreit å legge ved et kart til hvor jeg parkerte. Her har Gulesider anbefalt en kjørerute fra Espevik til sluttpunktet; Jeg kjørte den litt lengre veien på vestsiden av kartet. Det var før jeg viste hvor jeg egenlig skulle.
Klikk for å åpne kartet i Gulesider
Turstien opp er lett å se, det er beklageligvis også turstiene ned. Ja, etter å ha hatt en kort pause på toppen med bamsemums og vann, valgte jeg naturligvis feil sti på vei nedover. Oppdaget rimelig fort at noe var galt og trasket tilbake mot toppen. Innser at jeg her driver dårlig egenreklame for min egen stedsans, og vil påpeke at den ikke er like dårlig som jeg gir inntryk av. Når det er sagt kunne det vært greit med en sikkelig GPS.
Ser du nøye på det øverste bildet, litt til høyre for midten, så ser du hvilken effekt et steinbrudd har på landskapet. La oss ta en nærmere titt.
Steinuttaket til Amrock ved Espevik.
Dette bildet er tatt med et 200mm fast-objektiv. Det ble litt for nært egenlig, så der og da skulle jeg ønske jeg hadde ett 70-200mm zoom-objektiv i stedet. Men det er jo et spørsmål om pris og vekt. Nok om det.
Steinuttaket satt til side er det ingenting å si på utsikten. Herfra kan man se Bokn, godt synlig med sin TV-antenne; Kårstø, godt synlig med sitt Statoil-anlegg og Borgøy, med sin litt spesielle nut, som forøvrig kan sees rett til venstre for anlegget til Amrock (se øverste bilde – alle bildene kan sees på Flickr).
Turen starter rolig på en god grusvei. Det varer ikke lenge.
Dette var nok en rolig tur, og passer nok de aller fleste. Iallefall den turen jeg valgte. Til nå er det kun turen til Ørnå jeg vil se på som en krevende tur. Altså; Lett tur som belønnes med god utsikt.
Turen til Heggelifjellet starter rett nord for der man tar av til Sandbekken. Parkeringsplassen ser ut som en litt lang møteplass for bil, så her parkerer man langs veien i “lukeparkeringsstil” fremfor på tvers. Det er ingen tvil om hvor turstien begynner da det er et stort skilt som forkynner at man er i nærheten av Heggelifjellet. Skulle man likevel være i tvil; Klikk på kartet under for å få litt oversikt.
Klikk for å åpne kartet i Google Maps.
Den grønne prikken indikerer startposisjon, mens den røde indikerer sluttposisjon. Jeg konkluderer med at bilen ikke har flyttet på seg i den perioden jeg var borte, som i følge GPS-en var 1 time og 52 minutter. Etter dette begynner jeg å bli skeptisk til informasjonen den gir meg. For av disse nesten 2 timene, har jeg angivelig bare vært i bevegelse i 1 time og 8 minutter. Og selv om jeg er troende til at jeg kunne klart turen opp på halvtimen, så har jeg mer vanskelig for å tro at jeg hadde klart å holde meg i ro i nesten 45 minutter når jeg først hadde kommet frem.
Flott utsikt fra nesten 250 meters høyde.
Jeg vil gå så langt som å si at dette er den beste turen jeg har gått i Gå tur i Tysvær så langt. Lett terreng, men likevel varierende. Her er det mye fine motiver å ta bilder av. Ironisk tok jeg meg ikke nok tid til det denne gang. Turen ble planlagt litt spontant mellom en barnedåp og et kveldsbesøk, og slike turer bør strengt tatt ikke presses inn i noen timeplan. Nestegang skal jeg sette av minimum 4 timer slik at jeg får tatt alle bildene jeg skulle ønske jeg fikk tatt på denne turen.
Utsikt fra en litt annen vinkel. Fremdeles på ~250 moh.
Konklusjonen er rimelig grei: Her skal jeg tilbake, uten tvil. Og tilfelle noen lurte; Ja, jeg har fått fatt i nye skolisser.
Ørnå er en fjelltopp som ligg litt øst for Skjoldastraumen. Med sine 454 meter over havet skal det ikke stå på utsikten. Dette er nok den mest krevende turen jeg har gått til nå i år. Her snakker vi både varierende terreng og bratte stigninger. Rett og slett en morsom tur.
Utsikten er en belønning i seg selv.
I utgangspunktet hadde jeg ikke planlagt noen tur denne helgen. Men siden bilen alt var vasket, måtte jeg pent finne på noe annet å fordrive tiden med. Dette ble en spontantur med stor S. La meg si det på en annen måte; Tre kopper kaffe er ikke en god frokost, det er godt, men ikke en sunn og god frokost. Likevel, til fjells skulle jeg.
Bør kanskje legge til at jeg faktisk hadde lunsj klokken 12 – Denne gangen med mat.
Det som overrasker meg med denne turen er ikke turen i seg selv, men mer veien dit. For der jeg vanligvis konkluderer med at jeg har kjørt feil, er faktisk rett vei. En smal vei, riktignok asfaltert, som gir meg små hint om at jeg før eller siden vil ende opp utenfor garasjen til noen. Det gjør jeg ikke. Jeg finner faktisk parkeringsplassen, og dagens første bragd kan noteres med stolthet.
På parkeringsplassen har en gruppe på 6 spreke damer nettopp kommet ned fra en heller vindfull tur på toppen. Det er også her jeg presterer å slite nok en skolisse. Jeg tar hintet om at jeg må skaffe meg noen nye. Det er ikke det at jeg ikke har prøvd. Men sportsbutikker jeg har vært innom, som selger tursko, merk deg det, selger ikke skolisser. Kan virke som skolisser er bestillingsvare.
Turen begynner uskyldig nok.
Uansett; Skolissen blir raskt fikset. Jeg har tross alt gjort dette en gang før i år, og er egenlig ikke så veldig bekymret for at dette skal lage trøbbel senere.
Etter å ha sprintet opp de første kilometerene, iallefall hatt god marsjfart, og eplekjekk sprintet forbi en dame med tre barn. To til fots og en i bæremeis. Har jeg klart å hisse på meg sting både her og der. Mest der. Du vet; Der det passer minst. Heldigvis er jeg såpass distré at jeg glemmer det rimelig fort, og turen fortsetter med uforminsket styrke.
Stien er godt merket, merkelig nok.
Otto er et neshorn. Det er noe alle vet. Og like sikkert som at Otto er et neshorn, er GPS-en i telefonen min et leketøy. Et leketøy som ikke virker. Den hinter stadig om at jeg bør sjekke at både jeg og telefonen har fri sikt til himmelen. Hvor mye mer himmel trenger den egenlig, for her har den fri sikt i alle kanter. Den forsvinner i lomma, og tilsynelatende finner den til slutt “fri sikt” derfra.
Frem og tilbake er ikke alltid like langt.
Den røde prikken indikerer hvor jeg avsluttet turen, altså ved bilen. Den grønne prikken indikerer at GPS-en bruke god tid på å få kontakt med omverdenen, det er altså stedet hvor den først fant ut hvor den befant seg.
Denne turen har lært meg flere ting. Deriblant at jeg må skaffe meg flere venner. En turgåers beste venn er utvilsomt en flaske vann. Skal turene bli mer krevende nå må jeg nok holde snart bli venn med både sjokolade, matpakke og kanskje også en termos med noe varmt. Også denne gangen er jeg heldig og møtter folk på toppen som kunne spandere både sjokolade og drops. Takk!
Årets andre huggorm. Er den ikke søt!
En annen ting som slår meg er at jeg bør ta med visitkort til fjells, slik at folk jeg møter lett kan få med seg hvor jeg publiserer bilder og skriblerier. Mener bestemt på at jeg faktisk har noen slike kort liggende et sted.
Dette er altså den 9. turen (av 12) jeg tar som inngår i Gå tur i Tysvær. Brosjyren forteller at turen opp tar circa 1,5 time. Jeg noterer 50 minutter. Det inkluderer noen fotoseanser og en drikkepause på 2 minutter for å ikke stryke med. Jeg er godt fornøyd med resultatet.
Utsikt for dem som har innsikt.
På toppen av Ørnå står, angivelig, restene av radarsystemet “Early Warning” som ble brukt av NATO etter krigen. Dette er informasjon jeg ikke har klart å få verifisert enda. Og med rester mener jeg betongstøtter, alt annet er fjernet. Jeg skal sjekke litt mer opp rundt dette og kanskje komme med en oppdatering.
Til slutt kan jeg ta med at damen med unger og bæremeis gjorde vendereis før toppen var nådd. Etter terrenget å dømme var nok det et godt valg.
