Så var turen endelig kommet til Dalvanuten. Litt fordi jeg aldri har vært akkurat der før, men kanskje mest fordi det er en av de 10 turene som er med i årets “Gå tur i Tysvær“.
Dalvanuten deler samme startpunkt som både Rossafjellet, Skrubburdnuten og Stølanuten. Sistnevnte var jeg på bare en drøy uke før brosjyren med turmålene dumpet ned i postkassen. Alle disse turene starter som sagt fra samme sted, nemlig Gurigjerde i Nedstrand.
Denne solrike påskedagen var det ganske trangt om parkeringsplassene. Og på vei mot Nedstrand så jeg at det var samme situasjonen opp mot Lammanuten. Nydelig påskesol har tydligvis lokket folk opp og ut.
Det som er litt surt er at jeg på turen opp til Lammanuten rett før nyttår skadet kneet, og den blir jeg ikke kvitt så lett. Det ødelegger ganske mye av moroa med å gå tur. Det var planen å ta en lett gåtur på Leirå i etterkant, men det var jeg rett og slett ikke i stand til når jeg først hadde kommet meg inn i bilen. Problemet er ikke å gå oppover, det er nedturen som sliter mest på kneet.
Dalvanuten gir god utsikt. Kanskje ikke like spektakulær som Stølanuten, men turen opp er det ingenting å utsette på. Turen anbefales på det varmeste.
Jeg går med jevne mellomrom igjennom gamle bilder for å finne gode motiver, lokasjoner, hva jeg kunne ha gjort anderledes og hvordan/om jeg har forbedret meg. Kort sagt; jeg ser etter inspirasjon.
Nylig fant jeg to bilder som illustrer hvor lite som skal til fra å gjøre ett kjedelig bilde om til ett blinkskudd. Det er en liten endring i brennvidde mellom de to, men det ville nok ikke gjort noe hverken fra eller til på det “dårlige” bildet, ellers er alle innstillingene like.
Bildene er tatt med et Canon 5D kamera og 17-40mm f/4L objektiv.
29mm brennvidde, 1/100 sekund, f/9.0, ISO 100
Problemet med dette bildet er at det er rotete. Alt for mange elementer er spredt rundt uten noe fast mønster som øynene kan følge. Det er en interessant refleksjon i vannflaten, og trestubben fungerer godt som forgrunn. På det neste bilder har jeg satt meg på huk og plassert kamera helt nedtil vannflaten.
17mm brennvidde, 1/100 sekund, f/9.0, ISO 100
Når bilde er tatt i plan med vannflaten så forsterker dette refleksjonene, samtidig så har jeg fått inn mer himmel hvor skyene bidrar til å gi dybde. Grunnen til at himmelen er “ujevn” i fargen er at jeg har brukt et sirkulært polafilter på objektivet. Et polafilter brukes vanligvis til å fjerne refleksjoner fra vinduer og vannoverflater, men her har jeg brukt det for å “mette” fargene i himmelen. Legg merke til at filteret på denne brennvidden fører til vignetting i hjørnene.
Så “lett” kan det altså av og til være å jobbe motivet. Det handler bare om å finne den rette vinkelen og det rette utsnittet, men det forutsetter at du først har funnet noe interessant. I dette tilfellet var det skyene og refleksjonen som pirret min nysgjerrighet. Forgrunnen gav heldigvis seg selv i dette tilfellet.
Jeg får det kanskje til å høres ut som jeg bare tok to bilder før jeg ble fornøyd, men så enkelt var det ikke. Etter å ha satt med ned og funnet vinkelen brukte jeg 16 bilder på å finne rett utsnitt og rett vridning på polafilteret. Jeg prøvde dessuten et par andre lukkertider for å forsikre meg om at bildet ikke ble over- eller undereksponert.
Håper dette virket inspirerende. Det skal ikke alltid mer til enn å se ting fra en ny vinkel for å få en “a-ha” opplevelse. Dette bildet henger i dag på veggen hjemme sammen med ett annet som også er tatt med samme fremgangsmåte og hvor resultatet taler for seg selv.
De siste årene har jeg gått med Alfa Cumulus på føttene. Dette er meget gode tekstilsko som passer fint til lett varierende terrengt. Dessverre har den ene skoen fått en stygg rift i front som ikke lar seg fikse. Så gjett om jeg ble overrasket og glad når jeg fant nye tursko under juletreet fra mamma og pappa. Vel, overrasket er kanskje å ta litt hardt i da jeg var med på butikken og prøvde dem først.
Denne gangen falt valget på lærsko fremfor tekstilsko. Walk King fra Alfa. Disse ligger en prisklasse eller to over mine gamle sko, men forhåpenligvis vil det vise igjen. Det første som slår meg er at disse ser ut til å være lettere å holde rene ettersom det ikke er noe tekstil som søla kan feste seg til.
Alfa Walk King
Alle fjellsko bør gås inn. I etterkant er det mulig jeg overdrev litt, men disse skoenes første tur ble altså opp til Lammanuten. En tur på litt over 1 mil tur/retur, noe jeg kjente godt når jeg kom tilbake til bilen. Og om kvelden. Og morgenen etterpå.
Valg av turdag ble søndag 29. desember, den ene dagen hvor det i følge Yr skulle regne og blåse minst, noe som forsåvidt stemte godt. Det var riktignok litt regn om morgenen, men det gav seg når vi kom frem til parkeringsplassen på Sandvik.
Utsikt fra toppen
På turen opp vekslet det mellom lett yr, tåke og bare helt vanlig grått vær. Når vi nærmet oss toppen brøt solen igjennom skylaget – men den forsvant igjen før vi kom helt opp og ble erstattet av noe som må være en mellomting mellom yr og tåke, men med blå himmel innimellom.
Dessverre begynte jeg allerede på veien opp å kjenne det i beina. For det meste vonde hofter, men med toppen i syne var det ingen vits å gi seg. Dessuten regnet jeg med at det ville gi seg mens jeg hadde en velfortjent pause på toppen. Så feil kan man altså ta.
Utsikt fra toppen
På vei ned ble jeg smertelig klar over at belastningsskader ikke går over i løpet av en 20 minutters pause. Så med begrenset bevegelighet klarte jeg selvsagt å ødlegge det ene kneet nok til at turen ned ble mest mulig smertefull. Det var omtrent samtidig at været gikk over til sludd.
Utsikt på vei ned
Så gitt alt dette skulle man kanskje tro at jeg var misfornøyd med skoene. Tvert imot. Min egen idioti kan jeg ikke la skoene få skylden for. På vei opp overrasket dem, spesielt på grep. Det var ingen problem å gå opp ett berg som midlertidig var omgjort til bekk. Samtidig så holdt de beina mine tørre uansett hvor mye jeg “prøvde” å få dem til å gi etter.
Bergbekken?
Nå, en dag etter, har jeg fremdeles vondt i hofter og venstre kne, men føttene er like fine. Ikke så mye som ett gnagsår. Konklusjonen er enkel; tursko må gås inn. Og disse lærskoene trenger lengre tid på dette enn mine gamle tekstilsko.
Det ble ikke like mange turer som jeg hadde sett for meg i 2013, det ble heller ikke de store turene jeg hadde ønsket å få gått. Men det ble da iallefall noen. Her er et kippe bilder fra året som gikk. I denne posten så betyr “vi” min søster og jeg.
Vi begynner året med en tur opp Heggelifjellet. Allerede fra start var det lett å se at denne turen skulle bli litt mer utfordrende enn vanlig. Det manglet ikke på is, for å si det mildt.
Heggelifjell
Men når man først var kommet seg litt opp i høyden var det faktisk helt greit. Når jeg nå ser igjennom bildene så ser det ut som året begynte tørt, men ble våtere og våtere utover sommeren og høsten.
Heggelifjell
Når første kodeord var lagt ut i “Gå tur i Tysvær” ble det en rask tur opp Helgelandsfjellet.
Helgelandsfjellet
En rask tur utom Ryvarden.
Ryvarden
Gudbrandsfjellet. En helt topp tur som anbefales. Jeg skal prøve å ta flere bilder og skrive mer om denne turen neste gang.
Gudbrandsfjellet
Årets desidert beste høydepunkt. Både i høydemeter og i utsikt og opplevelse. Været var lenge skiftende på vei opp, men når toppen først var nådd så slapp også solen til.
Lammanuten
Klauv, Haugesunds høyeste punkt. Vått opp og vått på vei ned. Ikke nevnt med en eneste bloggpost. Der må jeg ta litt selvkritikk.
Klauv (Haugesund)
Så gikk turen nesten til Valhest fra Lilleland. Ufattelig vått, grått og generelt trist vær gjorde at vi ikke gadd å fullføre. I bakgrunnen skulle man ha sett Valhest…
Valhest
I 2014 er håpet å få tatt enda flere (og høyere toppturer), i tillegg har jeg veldig lyst å få gått inn til foten av Vøringsfossen. Til den turen bør jeg kanskje få fatt i ett kamera som tåler litt mer fukt enn det jeg har i dag.
