Jeg har tatt et dykk i arkivet og sett om det er noen bilder der som tåler dagens lys. Eller i dette tilfelle, litt kveldssol. Alle bildene er tatt rundt Stakkestadvatnet i Tysvær.
Det er spesielt en ting som slår meg med dette bildet. Og det er forhåpenligvis noe du ikke kan se nå lenger. Dette bilde ble tatt før jeg gikk til anskaffelse av sensorrens. Bilde var full av små flekker, og med det så mener jeg en plass mellom 50 og 60 større og mindre støvflekker.
Her er en litt annen komposisjon fra omtrent samme sted men litt tidligere på kvelden.
Og enda litt tidligere, rundt 15 minutter før de to øverste, tok jeg dette.
Kanskje jeg skulle tatt en kveldstur der igjen. Det er noen år siden sist.
Fotografering handler om å være på rett sted til rett tid.
I et par dager nå har jeg gått opp til Helgelandsfjellet og prøvd å fange Aksdal badet i kveldslyset fra solen. Og i går skjedde det. Sentrum lå badet i gull-farget lys, mens mørke skyer truet bak fjelltoppene. Det var simpelthen perfekt. Fargene, kontrastene, alt passet. Problemet var bare at akkurat den dagen så var jeg ikke på Helgelandsfjellet. Jeg sto hjemme og så ut gjennom kjøkkenvinduet.
Fotografering handler om å være på rett sted til rett tid.
I dag prøvde jeg meg igjen. De mørke skyene var borte. De hadde flyttet seg vestover, der solen går ned. Med det resultat at solen forsvant litt tidligere enn forventet. Altså litt før jeg var på toppen, før kamera var klart. Regla kan du alt.
Fotografering handler om å være på rett sted til rett tid.
Jeg får trøste meg med bi-effekten av turene opp og ned resulterer i en helsegevinst.
Uka som gikk ser ut til å ha vært det siste forsøket på å få litt sommervær til vestlandet, med temperaturer godt opp mot, og av og til over, 20 grader. Vi kan bare håpe på å få noen fine høstdager i tiden fremover. Så langt så lover ikke Yr annet enn regn så lang varslet viser.
Det er nå når høsten nærmer seg at det litt “magiske” lyset dukker opp. Gjerne i kombinasjon med lett morgentåke og dis over vann som fremdeles er litt varmere enn luften rundt. Så onsdags morgen sto jeg litt tidligere opp enn normalt. Pakket turklær og kamerautstyr, og satte kursen mot ett fint vann hvor jeg satset på at soloppgangen ville gjøre landskapet om til noe eventyrlig.
Fra klokken 7 til litt over 8 sto jeg i disen og ventet på at solen skulle bryte igjennom mens jeg prøvde å gjette meg til hva som kunne være mulige motiv, og hvor lyset først ville treffe. Når de første solstrålene slapp gjennom var det ett syn ut av en annen verden. Men komposisjonen jeg hadde satt opp badet dessverre i skygge, så da var det bare å gå etter lyset og prøve å se hva som kunne virke.
Når alt kom til alt så ble ikke resultatet helt som forventet. Men det er slik man lærer av. Denne gangen hadde jeg feilberegnet hvor solen ville bryte igjennom, hva som ville bli opplyst og hva som ville stå igjen i skyggen. Det betyr ikke at bildene ble dårlige, men rett og slett at jeg hadde sett for meg noe annet når jeg sto opp den morgenen.
På fredagen, etter en lang og slitsom uke, og med dystre værutsikter fra lørdagskvelden og fremover, bestemte jeg meg for å ta en sikkelig kveldstur for å nyte stillheten og solnedgangen. Fra Valhest.
Litt etter klokken 6 om kvelden parkerte jeg på Stakkestad og satte kursen mot Valhest. En tur jeg har gått mange ganger før. Kanskje ikke den mest teknisk krevende, men som helt klart får opp temperaturen ganske fort med sin “rett-på-sak” stigning ganske tidlig.
Denne kvelden var det en del skyer, og en stund så det ikke ut som det ville bli noen sikkelig solnedgang. Men jeg vet bedre. Den ville komme frem fra skyen den gjemte seg bak når den bare kom lavt nok i horisonten. Det er noe helst spesielt med det varme lyset som kommer når kveldsolen lyser opp fjell og fjord.
I rundt en halvtime gikk jeg rundt på toppen og prøvde å finne de beste utsnittene og det beste lyset. Både med normalobjektiv (50mm) og ett teleobjektiv (200mm). Og når solen til slutt forsvant var jeg godt fornøyd. Både med bildene, men mest av alt den fantastiske følelsen av å ha latt tankene få fri og bare nyte naturens stillhet.
På vei ned så begynte, som vanlig, mitt høyre kne å skape seg. Heldigvis gav det seg litt når den verste nedstigningen var unnagjort, og jeg slapp å ta smertestillende for å sove om natten. På vei ned kom også påminnelsen om at det nå fort blir mørkt etter at solen har gått ned i horisonten. Hadde det vært overskyet ville nok turen ned blitt en større utfordring enn den ble, men herfra bør jeg nok tenke på å pakke hodelykt også når jeg skal ut på tur om kvelden.
Som jeg nevnte innledningsvis; vi kan bare håpe på å få noen fine høstdager i tiden fremover. Det er få ting som kan måle seg med morgen- eller kveldssol i kombinasjon med friske høstfarger på trærne. Og skulle disse fine høstdagene komme, så har jeg litt oppspart fleksitid på jobb som lett kan ofres.
Søndag som var arrangerte Haugesund Triathlon Klubb Haugesund Trialon 2015. Altså, arragementet het Haugesund Triatlon 2015, og arrangøren var Haugesund Triathlon Klubb. Legg merke til at klubben bruker den internationale stavemåten (for triatlon) i navnet sitt.
Jeg tok turen bortom med kamera mitt og knipset et par bilder. Et par hundre. Eller, rett over tusen bilder da, om du vil. Det er jo så fort gjort.
Nedenfor er et par bilder fra både svømme- og løpeetappen. Syklingen ble litt vrien å dekke når jeg selv gikk til fots. Alle bildene er tatt med mitt gamle Canon 5D kamera med 200mm objektiv. Men; enkelte bilder er tatt med effektive 280mm da jeg har brukt en 1.4x extender. Det gjorde selvsagt at jeg mistet ett stopp med lys, fra f/2.8 til f/4.
Jeg går med jevne mellomrom igjennom gamle bilder for å finne gode motiver, lokasjoner, hva jeg kunne ha gjort anderledes og hvordan/om jeg har forbedret meg. Kort sagt; jeg ser etter inspirasjon.
Nylig fant jeg to bilder som illustrer hvor lite som skal til fra å gjøre ett kjedelig bilde om til ett blinkskudd. Det er en liten endring i brennvidde mellom de to, men det ville nok ikke gjort noe hverken fra eller til på det “dårlige” bildet, ellers er alle innstillingene like.
Bildene er tatt med et Canon 5D kamera og 17-40mm f/4L objektiv.
Problemet med dette bildet er at det er rotete. Alt for mange elementer er spredt rundt uten noe fast mønster som øynene kan følge. Det er en interessant refleksjon i vannflaten, og trestubben fungerer godt som forgrunn. På det neste bilder har jeg satt meg på huk og plassert kamera helt nedtil vannflaten.
Når bilde er tatt i plan med vannflaten så forsterker dette refleksjonene, samtidig så har jeg fått inn mer himmel hvor skyene bidrar til å gi dybde. Grunnen til at himmelen er “ujevn” i fargen er at jeg har brukt et sirkulært polafilter på objektivet. Et polafilter brukes vanligvis til å fjerne refleksjoner fra vinduer og vannoverflater, men her har jeg brukt det for å “mette” fargene i himmelen. Legg merke til at filteret på denne brennvidden fører til vignetting i hjørnene.
Så “lett” kan det altså av og til være å jobbe motivet. Det handler bare om å finne den rette vinkelen og det rette utsnittet, men det forutsetter at du først har funnet noe interessant. I dette tilfellet var det skyene og refleksjonen som pirret min nysgjerrighet. Forgrunnen gav heldigvis seg selv i dette tilfellet.
Jeg får det kanskje til å høres ut som jeg bare tok to bilder før jeg ble fornøyd, men så enkelt var det ikke. Etter å ha satt med ned og funnet vinkelen brukte jeg 16 bilder på å finne rett utsnitt og rett vridning på polafilteret. Jeg prøvde dessuten et par andre lukkertider for å forsikre meg om at bildet ikke ble over- eller undereksponert.
Håper dette virket inspirerende. Det skal ikke alltid mer til enn å se ting fra en ny vinkel for å få en “a-ha” opplevelse. Dette bildet henger i dag på veggen hjemme sammen med ett annet som også er tatt med samme fremgangsmåte og hvor resultatet taler for seg selv.